servituttlova

Typiske servitutter er retter til enkelttyper av bruk («einskilde slag bruk»). Disse servituttene kalles positive servitutter og er typisk veirettigheter, hogstrettigheter, beiterettigheter og andre (positivt) avgrensede rettigheter. Bruksrettigheter som omfatter større rådighet, slik som tomtefeste og forpaktning er ikke omfattet av loven.

I tillegg finnes såkalte negative servitutter. Den negative servitutten er et pålegg om at man ikke skal foreta seg noe på en eiendom. De typiske negative servituttene er forbud mot å bygge høyere enn et visst antall etasjer for å sikre utsikt og enhetlig bebyggelse, eller forbud mot å drive visse typer virksomhet på en eiendom. Hvis den negative servitutten skal være effektiv, må servitutten følge med også hvis man fradeler eiendommer fra den hovedeiendommen som fastsatte begrensningen.

Servituttloven har en viktig regel om hva den herskende (den som har rett over en annen eiendom) og den tjenende eiendom (den eiendom som den herskende eiendoms bruk skjer på) må tåle av av hverandre. Bruk av servitutt eller eiendom som skal tjene til bruk som er urimelig overfor en av partene tåles normalt ikke.

Loven har også regler om hvordan servituttbruken kan endres, opphøre, og hvordan misbruk av retten kan håndteres.

I servituttloven finnes regler som begrenser adgangen til å stifte servitutter i skog. Disse reglene skulle bare midlertidig plasseres i servituttloven i påvente av at arbeidet med ny skoglov skulle igangsettes. Da den nye skogloven kom, ble disse reglene «glemt», og har blitt værende i servituttloven. Reglene er i prinsippet ufravikelige, og representerer i så fall et inngrep i eierrådigheten. Av de viktigste reglene er regelen om at det ikke kan stiftes rett til å svi lyng eller gress i skog, ei heller ta bark, never, ris eller bar av trær som ikke skal hogges innen ett år, og regelen om at rett til å ta trevirke til hushold eller vedlikehold ikke kan avtales for lengre tid enn 25 år eller manns og kones levetid.