samtale

Samtaler kan ha et primært sosialt formål, det vil si at hovedhensikten er å opprettholde kontakt med samtalepartneren og utvikle deres sosiale relasjon som bekjente, venner eller kjærester. Dette kalles gjerne småprat eller small talk. Småprat mellom ukjente og fjerne bekjente er gjerne kjennetegnet av upersonlige og ukontroversielle emner. Samtaler mellom personer i nærere relasjoner preges av forventninger om og konvensjoner for å be om og dele informasjon om mer personlige ting, slik som å oppdatere hverandre om hendelser i privatlivet.

Samtaler kan også være transaksjonelle, det vil si at de har et klart formål om å oppnå noe utover kommunikasjonen i seg selv. Slike formål kan være personlige, slik å ringe for å invitere noen i selskap, eller de kan være institusjonelle, slik som å gå til legen for å få utredet og behandlet en kroppslig plage. Institusjonelle samtaler er kjennetegnet av at minst én av partene har en institusjonell rolle, som innebærer krav og forventninger om en viss profesjonell nøytralitet, det vil si at vedkommende skal respondere på informasjon ut fra faglige og saklige kriterier og ikke ut fra personlige synspunkter eller vurderinger. Videre vil de fleste institusjonelle samtaler ha ulike faser med ulike sjangertrekk. En konsultasjon hos en lege vil for eksempel bestå av en innledende hilsningsfase, en utredningsfase (hvor legen spør og pasienten svarer), en diagnosefase (hvor legen informerer og pasienten eventuelt stiller spørsmål) og en preskripsjonsfase (hvor legen gir anvisninger for behandling i samråd med pasienten).

De fleste samtaletyper har rutiner for innledning og avslutning. Innledningsritualer kan gå ut på å etablere gjensidig oppmerksomhet og tilgjengelighet for interaksjon. Det kan gjøres ved bruk av påkallingssekvenser (–Unnskyld? –Ja?), hilsningssekvenser (–Hei! –Hei!) og spørsmål om velbefinnende (–Står til? –Jo, bra). Deretter vil gjerne ærendet for samtalen presenteres (–Jeg bare lurte på om du hadde en hekkesaks jeg kunne låne?). Småpratsamtaler har ikke noe ærende og vil i stedet gjerne starte med spørsmål om nyhetsoppdatering (–Åssen går det med ferieplanene?) eller presentasjon av personlige nyheter (–Jeg fikk A på tentamen!).

Avslutning av transaksjonelle samtaler vil gjerne innledes straks ærendet er oppnådd, særlig hvis det er en institusjonell samtale. Avslutningskonvensjonene kan gå ut på å evaluere løsningen på ærendet, takke for hjelp og deretter utveksle avskjedshilsener. I småpratsamtaler vil deltakerne i stedet måtte forhandle om når det er relevant å innlede til avslutning. Dette skjer ved at partene etter avslutningen av et emne utveksler minimale responser (ja, jaja, okei), hvor de viser at de ikke har mer å tilføye og heller ikke har noe nytt emne å innlede. Etter slike potensielle avslutningsinnledere kan deltakerne dermed begynne å foreberede avslutningen av samtale, for eksempel ved å evaluere samtalen (–Så gøy å høre om ferien din!), å forsikre hverandre om framtidig kontakt (–Vi ses til uka!), å ønske hverandre gode ting (–Lykke til med eksamen!). Noen samtaletyper kan også inkludere hengivenhetserklæringer (–Glad i deg!). Til slutt kommer gjensidige avskjedshilsener (–Ha det!). Avslutningskonvensjonene gjør det mulig for deltakerne å vise oppmerksomhet og hengivenhet overfor hverandre og tjener dermed til å bekrefte den sosiale relasjonen dem imellom.

Å samtale med noen krever samhandling og koordinering på mange nivåer. På det mest grunnleggende nivået må deltakerne bli enige om hvem som skal snakke når, såkalt turtaking. I institusjonelle samtaler kan det være formelle regler for hvem som skal snakke når og hva de har anledning til å gjøre i sin samtaletur. Det kan for eksempel være en debatt hvor en ordstyrer tildeler ordet, enten etter en forutbestemt ordning eller basert på at deltakerne melder sin interesse for å ta ordet.

I uformelle samtaler er det ikke slike formelle regler, men likevel finnes det ubevisste normer for fordeling av ordet. I korthet går det ut på at den som får eller tar en taletur, har rett til å utføre en enkelt kontekstuelt relevant handling. Når denne er fullført, er det førstemann til å ta ordet som har rett til neste tur, med mindre taleren har utpekt en bestemt person til å si noe.

På det neste nivået må deltakerne bli enige om meningen med hva som sies i hver enkelt tur. Talere kan ha sine intensjoner om hva de ønsker å formidle, og samtalepartnere kan ha sine individuelle forståelser av hva de sa, og disse trenger ikke å være like. Men noe mening kan også gjøres felles. Samtalepartnere kan for eksempel hevde forståelse ved å gi tilbakemelding til den som snakker gjennom småord som ja, jaha, jaså, mm, okei. De kan også demonstrere sin forståelse, for eksempel ved å omformulere det taleren sa med egne ord (–Så du tok en spansk en?). Men som oftest vil samtalepartnere bare framvise sin forståelse gjennom hvordan de responderer på hva taleren sa, for eksempel ved å svare på et spørsmål. Men også i slike tilfeller vil svaret framvise spor av hvordan vedkommende tolket spørsmålet. Talere kan dermed overvåke responsen for å se hvordan de er blitt forstått, og hvis responsen tyder på en feiltolkning, kan de ta ordet etter svaret og korrigere forståelsen av spørsmålet (såkalt reparasjon).

På det øverste nivået må deltakerne bli enige om hvilke felles prosjekter de vil engasjere seg i. Å svare på et spørsmål viser ikke bare at samtalepartneren har forstått spørsmålet (på en viss måte), men også at vedkommende aksepterer spørsmålet og talerens rett til å stille det. På den måten vil et spørsmål (eller et annet initiativ i samtalen) samtidig være et forslag til et felles prosjekt, i dette tilfellet informasjonsutveksling. Dette forslaget kan aksepteres (typisk ved å svare på spørsmålet) eller avvises, for eksempel ved å avvise at taleren har rett til å stille spørsmålet, at det er relevant å spørre om eller at man selv har forutsetninger for å svare på det.

Samtalen er en grunnleggende arena for språkutvikling og sosialisering. Samtale mellom spedbarn og omsorgspersoner danner grunnlaget for barnets språkutvikling, og selve interaksjonen gir ressurser for læringsaktiviteter ved at deltakerne kan veksle mellom å instruere, demonstrere og evaluere produksjonen av språklige ytringer.

I et historisk perspektiv har også selve språket utviklet seg gjennom samtaler, og grunnleggende trekk ved språket gjenspeiler dets rolle som samtalemedium. Det gjelder slike ting som grammatiske strukturer som markere om en ytring søker eller gir informasjon og ord som er designet for å gi respons (svarord) eller å be om respons (spørreord).

• samtaleanalyse
• turtaking
• språkutvikling
• språk

• Heritage, John og Clayman, Steven (2010). Talk in action. Interactions, identities, and institutions. Wiley-Blackwell
• Skovholt, K., Sikveland, R.O., Solem, M.S.S. & Landmark, A.M.D. (2021). Samtaleanalyse. En praktisk innføring. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
• Svennevig, J. (1999). Getting acquainted in conversation: A study of initial interactions. John Benjamins.
• Svennevig, J. (2020). Språklig samhandling. Innføring i kommunikasjonsteori og diskursanalyse. Cappelen Damm Akademisk.