Riksgreve var en en greve i Det tysk-romerske riket som hadde fått sin tittel av keiseren. Mange riksgrever var besittere av riksumiddelbare gods og len, og dersom territoriet en slik greve styrte ble ansett som stort og viktig nok, ga det ham status som medlem av riksfyrsterådet, den tallrikeste standen i riksdagen, og han ble regnet som en del av høyadelen.
I fyrsterådet var riksgrevene fordelt i fire geografiske «benker» (med til sammen 99 medlemmer i 1792), og ved avstemninger innen standen kunne hver benk avgi én kollektivstemme (kuriatstemme), som ble utregnet etter simpelt flertall blant benkens medlemmer. Et unntak fra denne regelen gjaldt et lite antall såkalte fyrstegrever, som oftest innehavere av spesielt viktige len eller overhoder for riksgrevelige slekter, og disse hadde personlige stemmer i fyrsterådet.
En annen kategori «riksgrever» oppsto i overgangsperioder da keisertronen var ubesatt, for eksempel mellom en keisers død og valget av den neste. I disse periodene var det riksvikarene som utstedte riksgrevepatenter, og det skjedde iblant mot rundelig betaling. Disse «patentgrevene» ble imidlertid ikke regnet til høyadelen og hadde heller ikke rett til plass i riksdagen.
Riksgrevestanden oppsto i løpet av høy- og senmiddelalderen, men hadde røtter tilbake til Frankerriket, der kongens lokale stedfortreder i et område ofte bar grevetittel. I det østfrankiske riket og i de første århundrer av keiserriket var mange av disse grevene etter hvert blitt vasaller under lokale fyrster og biskoper, men i siste del av 1200-tallet begynte keiserne på nytt å dele ut riksumiddelbare len (av territorier som han selv hadde direkte styringsrett over) til riddere og andre som han ville begunstige, og disse ble gjerne opphøyd til grever. I begynnelsen av 1500-tallet fantes det 144 riksgrever, men i 1792 var antallet sunket til 99. Betegnelsen «riksgreve» var aldri offisiell i tiden før Det tysk-romerske rikets oppløsning i 1806, men ble brukt i dagligtalen.
I norsk historie er det bare kjent en håndfull riksgrever – hovedsakelig av tysk herkomst – som i kortere eller lengre tid innehadde stillinger her i landet. Blant disse var rikskansler Peder Griffenfeld, som innehadde det norske grevskapet av samme navn (det senere Jarlsberg grevskap) i årene 1673–1676, og ble utnevnt til tysk-romersk riksgreve i 1674 av keiser Leopold 1. Andre riksgrever tilknyttet Norge var Waldemar von Schmettau, som var kommanderende general i Norge i årene 1764–1767, hans sønn Carl von Schmettow, som var kommanderende general nordafjells i et års tid 1814–1815, og Schack Carl Rantzau-Ascheberg, som var kommanderende general i Norge i noen måneder i 1767.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.