ridderoppstanden

I keiser Maximilians regjeringstid (1493–1519) hadde riket gjennomgått betydelige endringer i maktforholdet mellom keiseren og de ulike gruppene av vasaller. Kurfyrstene, de andre riksfyrstene og riksbyene hadde fått sine roller og fullmakter klarere definert, og flere nye riksinstitusjoner var blitt opprettet. Riket hadde fått en ny, overordnet geografisk-administrativ inndeling (rikskretsene), som særlig skulle ha oppsyn med landefreden, utskrivningen av soldater og innkrevingen av riksdekkende skatter, men også fungere som regionale forvaltningsorganer. Dessuten hadde keiseren i 1495 nedlagt forbud mot de private feidene mellom enkeltvasaller og innført en «evig landefred», som alle (med unntak for riksfyrstene) måtte overholde.

Reformene hadde i liten grad tatt hensyn til den største gruppen av keiserens umiddelbare vasaller, de lavadelige riksridderne, som ikke hadde fått status som riksstand eller møterett i riksdagen. Ridderslektenes livsgrunnlag var nå truet fra to kanter: Ridderne og deres personlige følger hadde tidligere utgjort ryggraden i rikets militære kapasitet, men var gradvis blitt erstattet av profesjonelle leiesoldater (landsknekter), og ridderne opplevde at den våpentekniske utviklingen hadde gjort deres tradisjonelle våpen og kampteknikker gammeldagse. De stadig voksende byene, med sine profesjonelle og høyt organiserte håndverkere og handelsmenn, gjorde at riddernes viktigste inntektskilder – landbruket og handel med landbruksvarer – ga mindre utbytte.

De store jordeierne, riksfyrstene (deriblant biskoper og abbeder), ville beskytte sin nyvunne maktposisjon og hadde derfor ingen interesse av å støtte sine lavadelige naboer (de små riddergodsene lå som oftest som enklaver i de enkelte fyrstenes territorier). Ridderne kunne heller ikke regne med støtte fra sine egne undersåtter, bønder og leilendinger, som ikke hadde noe å tjene på at ridderne fikk større makt over dem.

Franz von Sickingen hadde i flere år kritisert maktforholdene i riket, til dels i samarbeid med dikteren og humanisten Ulrich von Hutten, og von Sickingens borg Ebernburg var blitt et fristed for humanister og forfulgte kritikere av den katolske kirken. Det er uklart hvor stor andel von Sickingen og von Hutten hadde i organiseringen av opprøret, men sommeren 1522 møttes flere hundre sørtyske riddere i byen Landau sørvest for Speyer. Forsamlingen, som kalte seg «det broderlige ridderforbund», vedtok å starte en væpnet oppstand, i første rekke rettet mot tre riksfyrster – kurfyrst-erkebiskopen av Trier, landgreven av Hessen og kurfyrst Ludvig av Pfalz. Samtidig besluttet de å markere sin motstand mot kirken og de lokale kirkefyrstene ved å nekte å betale tiende.

Von Sickingen ble utpekt til å lede de militære operasjonene, og han valgte Trier som det første målet. En hastig sammenrasket styrke på omkring 6000 mann og utstyrt med 36 kanoner beleiret byen i september, men de gikk tom for krutt til kanonene og måtte gi opp etter bare en uke.

De tre fyrstene som var utpekt som oppstandens hovedfiende bestemte seg nå for å slå tilbake mot opprørerne og især von Sickingen. Han hadde trukket seg tilbake til en annen av sine borger, Nanstein ved Landstuhl, mens von Hutten var flyktet til Sveits. Beleiringen av Nanstein begynte i slutten av april 1523, og slottsherren regnet med at borgen skulle kunne holde ut i minst fire måneder. Men nok en gang hadde han feilberegnet sine egne og motstandernes ressurser: Allerede noen dager senere var festningens forsvarsverker sønderskutt, og von Sickingen selv var dødelig såret. Han overga seg 7. mai og døde samme dag.

Ridderoppstanden var totalt mislykket som militær operasjon, og det eneste tydelige resultatet var at mange av de deltagende ridderne fikk sitt livsgrunnlag ytterligere forverret. Tiendeboikotten spredte seg derimot til bondebefolkningen og ble et kampmiddel i deres eget opprør, Bondekrigen, som herjet Tyskland i årene 1524–1526.

• Bondekrigen
• Det tysk-romerske riket
• Franz von Sickingen
• riddervesen
• riksridder