renessansen (arkitektur)

Antonio Averlino Filarete bruker uttrykket å gjenfødes i sin Trattato di architettura, skrevet 1461–1464, i forbindelse med skildringen av en adelsmanns besøk i den nyreiste by Sforzinda:

«Da han hadde sett og forstått alt, sa han: Min herre, det synes meg at jeg ser de edle bygninger som var i Roma i antikken, og de som man leser var i Egypt. Det synes meg som å gjenfødes ved å se disse så edle byggverk, og dessuten synes de meg meget vakre.» (XIII, fol. 100r, 34-37).

Det oppsto interesse for antikken, det ble for eksempel igjen bygget teater med halvsirkelformede, skrånende tilskuerrader og rikt utstyrt fondvegg som i antikken. Allerede fra begynnelsen av oppsto forskjellige skoler, for eksempel brukte Brunelleschi buer i kombinasjon med søyler, mens Alberti anbefalte bruk av arkitrav. Begrepet renaissance (på fransk) ble ifølge Erwin Panofsky første gang brukt av Honoré Balzac i romanen Le Bal de Sceau i 1829.

Som det første eksempelet på ungrenessansens arkitektur regnes gjerne Hittebarnshospitalet i Firenze (1421–1445) av Filippo Brunelleschi. Et betydningsfullt element er arkaden langs bygningens fasade, der klassisistiske søyler med base, skaft og kapitel er forbundet med enkle buer. Viktig for den videre utviklingen av renessansearkitekuren var Brunelleschis kuppel med lanterne på katedralen i Firenze (1420–1436). Interiøret i hans kirke Santo Spirito i Firenze (1436–1482) har himlinger med kassettmønstre.

Stor betydning for utviklingen av den italienske renessansearkitekturen hadde også arkitekturteoretikeren Leon Battista Alberti, som skrev:

«Vi skal ikke anvende antikkens kunstregler på våre verker slik at vi blir hengende fast i antikkens lover; vi skal langt heller la oss inspirere av antikken til selv å skape nye ting, og beflitte oss på ikke å bli lik de antikke mestere, men om mulig overtreffe dem.»

Blant hans egne prosjekter er den aldri fullførte ombyggingen av kirken San Francesco i Rimini (rundt 1450), med bruk av den romerske triumfbuen som motiv i frontfasaden. Den modulbestemte oppbyggingen av hans fasade på kirken Santa Maria Novella i Firenze (muligens andre halvdel av 1450-årene) gjenspeiler renessansens interesse for matematikk, mens bruken av flerfarget marmor peker direkte tilbake på kulturarven fra det antikke Romerriket. Også voluttene som i frontfasaden forbinder det hevede midtskipet med den lavere underdelen, skulle få stor betydning for renessansearkitekturen.

En annen viktig bygningstype var bypalasset. Et tidlig eksempel er Palazzo Rucellai i Firenze med fasader av Leon Battista Alberti (1446–1457). Klare renessanseelementer er både veggflatens markerte kvadring og de klassisistiske pilastrene som flankerer de regelmessig plasserte vindusåpningene. Et viktig eksempel på renessansens palassarkitektur er dessuten Palazzo Strozzi i Firenze (1489–1504), påbegynt av Benedetto da Maiano og avsluttet av Il Cronaca. Karakteristisk for både dette og de øvrige renessansepalassene er den lukkede og rustikapregede fasaden mot gaten og den lette arkaden med klassisistiske søyler som omkranser det indre gårdsrommet.

Et uttrykk for renessansearkitekturens interesse for geometriske former er sentralkirkene, der man forsøker å utforme kirkerommet omkring et samlende sentrum. Et eksempel er det sirkelrunde kapellet Tempietto i Roma (1502) av Donato Bramante, som gjerne betegner inngangen til høyrenessansen.

Andre viktige eksempler på italiensk høyrenessanse er Medici-kapellet i Firenze (1519–1533) og anlegget Piazza del Campidoglio i Roma (1539–1564), begge av Michelangelo. Det samme gjelder for Andrea Palladios strengt symmetrisk utformede Villa Rotonda og Teatro Olimpico i Vicenza (1580), som er utformet som et antikt amfiteater. Andre Italienske arkitekter som kan nevnes fra denne epoken er Michelozzo di Bartolomeo, Luciano Laurana, Francesco di Giorgio Martini, Giuliano Sangallo og Michele Sanmicheli, og spesielt to ledende arkitekter i høyrenessansen: Donato Bramante og Rafael.

Parallelt med dette skjedde det imidlertid en videreføring av de opprinnelige renessanseidealene mot manierisme og barokk, blant annet i form av en bevisst outrert utforming av de samme arkitekturelementene.

Også utenfor Italia ble renessansen i form av rent klassisistiske arkitekturelementer introdusert på et tidlig tidspunkt. I Pedro Machuas palass for Karl 5 i Granada i Spania (1526–1537) er gårdsrommet omgitt av en søylegang i to etasjer. Et mer dystert uttrykk for renessansens idealer er det strengt symmetriske slottsanlegget Escorial ved Madrid.

En sterkere forankring i gotikken fikk den franske renessansearkitekturen. Et eksempel er Frans 1s gård og galleri ved kongeslottet i Fontainebleau (1520-årene). Fasadenes klassisistiske pilastre knytter seg klart til renessansen, mens arkene på det bratte taket peker tilbake mot middelalderen. Et annet eksempel er slottet Chambord. Philibert Delorme var et tidlig navn i den franske renessansen.

En lignende blanding av middelalder og nye stilidealer preger også det som kan betegnes som engelsk renessansearkitektur. Et eksempel er slottet Hardwick Hall (1590–1597) av Robert Smythson. De tårnlignende utbyggene minner om middelalderens bebyggelse, mens de regelmessige fasadene og inngangen som er overdekket av en enkel klassisistisk søylegang, gir uttrykk for renessansens stilidealer. Et mer rendyrket renessansepreg har deler av den strengt klassisistiske arkitekturen fra første halvdel av 1600-tallet. Et viktig eksempel er Queen's House i Greenwich (1616–1635) av Inigo Jones.

Blanding av gotikk og renessanseelementer preget også arkitekturen i Nord-Europa. Et eksempel fra Belgia er rådhuset i Antwerpen (1561–1566) av Cornelis Floris, der den gotiske gavlfronten er dekket av pilastre, søyler og andre klassisistiske arkitekturelementer. Et eksempel fra Danmark er Kronborg, som etter ombyggingen i 1629 fikk flere tilsvarende gavlmotiver.

Renessanse med elementer fra manierisme preget nederlandske og nordtyske versjonen av renessanse, som også kalles nordisk renessanse. På 1600-tallet var dessuten gotikken ennå levende i Nord-Europa, derfor skrev Peter Paul Rubens boken Palazzi moderni di Genova utgitt i Antwerpen 1622. Den var et propagandaskrift med renessanseeksempler. Hensikten med boken var å stoppe den «barbariske arkitektur» i Flandern og introdusere la buona forma italiana.

I Norge er påvirkningen fra den sentraleuropeiske renessansearkitekturen mindre merkbar. Viktige byggverker er Rosenkrantztårnet i Bergen og Austrått i Ørland. Det er bevart en rekke kirkeinventarer fra 1600-tallet, som med sine strengt klassisistiske søyler, gavler og annet også gjerne regnes til renessansen.

• billedkunst i renessansen
• musikk i renessansen
• litteratur i renessansen
• arkitekur i Italia

• Renaissance and Renascences in Western Art, London 1970 s. 5