rekonstruksjon

Rekonstruksjon er nært forbundet med det som kalles den komparative metoden. Oftest har man to eller flere språk med antatt felles opphav som utgangspunkt for en sammenlikning, og man kartlegger først alle regelmessige korrespondanser som finnes mellom språkene.

Et eksempel på en regelmessig korrespondanse mellom de germanske språkene og de romanske språkene er ord der de germanske språkene har f som første lyd, som ‘far’ og ‘fot’ (tysk ‘Vater’, ‘Fuß’; engelsk ‘father’,‘foot’), mens de romanske språkene har lyden p (spansk ‘padre’, ‘pie’, fransk ‘père’, ‘pièd’).

Denne regelmessige korrespondansen gir indikasjoner om at urspråket, altså det felles opphavsspråket for romanske og germanske språk, hadde en lyd i denne posisjonen som har vært utgangspunktet for begge lydene i de belagte språkene.

For å finne den mest sannsynlige forklaringen på hva som har vært et ords form i urspråket man er interessert i, ser man gjerne på utbredelse; hvor mange språk som har den ene og den andre lyden. I tilfellet med f/p har man gått ut fra at indoeuropeisk hadde p, og at f i germansk hadde utviklet seg fra p, fordi de fleste andre språk i den indoeuropeiske språkfamilien hadde p i denne posisjonen.

At lydendringen fra p til f i seg selv er mulig og sannsynlig, er også et viktig moment innen rekonstruksjon. Om en lydendring er mulig eller sannsynlig undersøkes ved å se på om den har forekommet i noe språk vi kjenner til, og eventuelt om det er en vanlig endring. Jo hyppigere endringen forekommer, jo mer sannsynlig er den. En endring fra en lukkelyd (som p eller b) til en frikativ (som f eller v), er kjent fra historien til andre språk. For eksempel ble den latinske lukkelyden b inne i et ord til en frikativ i spansk, som latin ‘habere’, å ha, som utviklet seg til gammelspansk 'aver'.

• språkvitenskap
• språk