rap

På 1970-tallet var det store variasjoner mellom de ulike rappernes kompleksitet. På den ene siden fantes DJer som DJ Kool Herc og Lovebug Starski som supplerte musikken med enkle rim, mens rappere som Grandmaster Caz hadde avanserte dikt og planlagte sceneshows. Fellesnevneren mellom de ulike rapperne er at de ser på musikken som et livefenomen, og i likhet med de første jazzartistene viste de lite interesse for eventuelle innspillinger. Hiphopmusikken ble et produkt først i 1979, da singler som The Sugarhill Gangs Rapper's Delight blir utgitt. Rapping ble med dette et mer markant aspekt enn selve DJ-ingen i en musikkform som ble et internasjonalt populærkulturelt produkt.

Rappere som Kurtis Blow og Kool Moe Dee eksperimenterte videre med stadig mer avanserte rim, tematikker og strukturer, og et slags gjennombrudd kom i 1982 og 1983 da Melle Mel hevet standarden med Grandmaster Flash and the Furious Fives' The Message og i sololåten White Lines (Don’t Don’t Do It). For underprivilegert og ignorert minoritetsungdom var rap en mulighet til selvhevdelse og identitetsskaping, og med Melle Mel ble det også en måte å fortelle om leveforholdene i amerikanske ghettoer.

Hiphopmusikkens lydbilde og selve rappingen skjøt så fart med blant annet Run-D.M.C. og LL Cool J, som leverte en mer helhetlig artistpakke. Ut fra dette grunnlaget vokste rapmusikk til å bli et stadig større nasjonalt og internasjonalt fenomen, som i første omgang førte til at amerikanske vestkystrappere utviklet sitt eget narrativ og lydbilde med subsjangeren gangsterrap.

Selv om rapmusikken utviklet seg utover 80-tallet med nye subsjangere og regionale særegenheter, så var samspillet mellom rapperne og publikum hele tiden det samme. Rapperen forteller en historie fra et urbant nabolag på utsiden av storsamfunnet, noe som vekker interessen til både et allment publikum og mer spesifikt til mennesker fra tilsvarende omgivelser. Dette er fundamentet i Melle Mels betraktninger fra Bronx, akkurat som det ble et fundament for den nye gangsterrappen fra Compton og Inglewood i Los Angeles. Senere kom det en internasjonal utvikling som inneholdt den samme dynamikken, der rapmusikk fra Stockholms forsteder eller fra Clichy-sous-Bois i Paris responderer til enkelte lyttere, mens det fascinerer og sjokkerer andre.

• Les mer om hiphop i Europa.

Fra midten av 1980-tallet til begynnelsen av 1990-tallet eksploderte rapmusikken i popularitet, kontroverser, mangfold og ulike stilretninger, og denne perioden blir derfor ofte betegnet som gullalderen. Grovt forenklet kan det sies at det var fire dominerende tematiske og stilistiske retninger. Politiske rappere som Chuck D i Public Enemy var kompromissløse og startet en rekke diskusjoner rundt rasisme og sosial urettferdighet i det amerikanske samfunnet. Den politiske og militante rappingen kom i hovedsak fra New York, men var nært forbundet med gangsterrappen som primært sprang ut i California. Begge sider betrakter dagliglivet i den amerikanske ghettoen på en provokativ måte gjennom personlige rammer og historier, mens vestkystrapperne lente seg i større grad på humor og bevisste overdrivelser.

Litt på utsiden av de to hovedretningene var de alternative rapscenene. På østkysten er dette best representert med kollektivet Native Tongues med De La Soul, A Tribe Called Quest og Jungle Brothers, som hadde en mildere uttrykksform både i lydbildet og i selve rappingen. En mildere fremtoning hadde også rapperne som opererte i krysningspunktet mellom hiphop og popmusikk. Disse artistene tok på sett og vis rappingen tilbake til utgangspunktet med enkle rim, positiv tematikk og et lite konfronterende lydbilde, men deres simplifiserte rapping ble samtidig en direkte motsetning til en kunstform som stadig utviklet og testet seg selv og lytterne. Selv om poprappere ofte hadde ofte stor kommersiell suksess, ble de uglesett innad i hiphopkulturen.

Epokens hovedtrekk er at sjangeren ekspanderte i ulike stiler og retninger. Hovedtrendene og deres tilhørende kjennetegn gir et forenklet bilde. Beastie Boys, Rakim, Big Daddy Kane, Too Short og Slick Rick er noen av datidens mest innovative og innflytelsesrike rappere, men ingen av dem lar seg plassere i en bestemt kategori. Salt-N-Pepa, DJ Jazzy Jeff & The Fresh Prince, Vanilla Ice og MC Hammer tilhørte alle poprappen, men de to førstnevnte hadde en helt annen troverdighet og anerkjennelse enn de to sistnevnte. 2 Live Crew fra Miami og Geto Boys fra Houston viste at rapping også hadde blitt et sørstatsfenomen.

Det er flere eksempler, men dette viser hvordan «gullalderen» innleder en kontinuerlig utvidelse av subsjangere, stilarter og regionale dialekter og særegenheter, en utvikling som fortsatt pågår.