radikalisering

Radikalisering er en prosess hvor mennesker i økende grad slutter seg til ekstreme ideer eller ideologier. Denne prosessen kan skje både i og utenfor grupper og organisasjoner. Selv om radikalisering kan føre til politisk motivert vold og terrorisme, er det svært få radikaliserte personer som ender opp med å begå vold.

Historisk har radikalisering ofte blitt brukt til å beskrive gjennomgripende (radikal eller progressiv) endring av sosiale, politiske og økonomiske forhold, gjerne i forbindelse med den politiske venstresiden. Etter årtusenskiftet har begrepet delvis fått en ny betydning. I kjølvannet av de jihadistiske terrorangrepene i USA 11. september 2001 og London 7. juli 2005 ble begrepet radikalisering brukt til å forstå hvordan mennesker utvikler ekstreme (ofte reaksjonære) holdninger og begår ekstreme handlinger.

Innenfor et liberalt demokrati, slik som Norge, handler radikalisering om en økende avvisning av prinsipper om rettsstat, folkesuverenitet, minoritetsbeskyttelse og alle menneskers likeverd. En person som bryter med disse verdiene, enten gjennom holdning eller handling, kan derfor anses som radikalisert.

Ulike forståelser av radikalisering

Det finnes ingen entydig forståelse om hvordan en radikaliseringsprosess foregår, og hva den fører til. Norske sikkerhetsmyndigheter legger vekt på at radikalisering fører til støtte for eller bruk av vold for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål. Forskere har ofte en litt bredere tilnærming og inkluderer i større grad det idémessige aspektet ved radikalisering. Denne forståelsen vektlegger at ekstreme ideer ikke alltid fører til ekstreme (voldelige) handlinger, og at vi derfor bør skille mellom holdningsmessig radikalisering og adferdsmessig radikalisering.

Til tross for dette skillet kan det være nyttig å se på sammenhengen mellom holdninger og handlinger. Dersom man føler at ens gruppeidentitet (til sin nasjon eller religion) er truet så kan man utvikle hat og motstand mot utgrupper som påstås å utgjøre en trussel. På bakgrunn av disse holdningene rettferdiggjøres fiendtlige handlinger som vold og hatkriminalitet.

Avhenger av kontekst

Betydningen av radikalisering avhenger av den sosiale, historiske, politiske og geografiske konteksten det brukes i og av hvilke aktører som bruker begrepet. Begrepet radikalisering er dessuten verdiladet og kan brukes for å delegitimere politiske motstandere. Under den arabiske våren i 2011 var det eksempelvis flere autoritære ledere som kategoriserte individer som gjennomførte politisk motstand som radikaliserte ekstremister.

Årsaker til radikalisering

Foto av IS-kriger med flagg
Den islamske stat (IS) rekrutterte radikaliserte mennesker fra hele verden til å krige for dem. På bildet: en kriger veiver et IS-flagg i Raqqa, Syria, 2015.
Foto av IS-kriger med flagg
Av /Getty Images.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Det er ulike måter å forstå hvordan radikaliseringsprosesser foregår. Noen vektlegger faktorer som utenforskap og diskriminering, mens andre er mer opptatt av eksponering for ekstrem ideologi, gruppedynamikker og rekruttering til ekstreme miljø. Analyser av radikaliseringsprosesser peker også på faktorer som personlighetstrekk, sosioøkonomisk bakgrunn og oppvekst, samt sosial identitet og emosjonelt felleskap.

Radikaliseringsprosessene blir også forklart gjennom en kombinasjon av press- og motivasjonsfaktorer, og lave barrierer.

Press

Med pressfaktorer menes negative sosiale forhold som «presser» et individ ut av et eksisterende miljø og inn i et annet. Eksempler på dette er følelse av å bli krenket, traumatiske opplevelser eller dårlig selvfølelse.

Motivasjon

Motivasjonsfaktorer derimot handler om forhold som appellerer og trekker individet inn i et nytt (ekstremt) miljø, slik som respekt, tilhørighet og spenningssøken.

Barrierer

Barrierer er negative konsekvenser som assosieres med å bli en del av en ekstrem gruppe, som stigma, brudd med venner og familie eller straffeforfølgelse. En slik forståelse blir brukt av praktikere, politikere og sikkerhetsmyndigheter for å redusere sårbarhet og dermed forebygge radikalisering.

Begrensninger ved eksisterende forståelser

Pegida
Radikalisering av aktivistene som tilsluttet seg den høyreekstreme bevegelsen Pegida på midten av 2010-tallet, handlet blant annet om aksept av illiberale og ekstreme ideer som tvungen deportasjon av muslimer og forbud mot islam. Her fra en demonstrasjon i Dresden 25. januar 2015.
Pegida
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Ulike forståelser av radikalisering blir ofte blitt kritisert for å fremme enkle årsakssammenhenger mellom press- og motivasjonsfaktorer og radikalisering, og å legge for stor vekt på individuelle prosesser. Radikaliseringsprosesser er mangfoldige, de foregår både raskt og langsomt, digitalt (såkalt nettradikalisering) og fysisk, både med og uten kontakt med allerede radikaliserte individer.

Samtidig finnes det ikke én enkeltfaktor som kan brukes til å forutse hvem som blir radikalisert, og radikaliserte mennesker har heller ikke en entydig profil. Det vil alltid være flere mennesker som deler både profil og bakgrunn med radikaliserte individer uten å være radikaliserte selv. Derfor er det misvisende å etablere en enkel årsakssammenheng mellom bestemte livserfaringer (utenforskap, identitetskrise) eller sosioøkonomisk bakgrunn (hvit arbeiderklasse) på den ene siden og ekstreme holdninger og handlinger på den andre siden.

Istedenfor kan det være nyttig å se på hvordan mennesker skaper mening om seg selv, samfunnet og «de andre». Dette perspektivet vektlegger at radikalisering ikke oppstår i et vakuum, men er forankret i, og muliggjort av, den sosiale konteksten hvor individet befinner seg. Fortellingen om at «mennesker med den verste bakgrunnen kan skape den beste fremtiden» ved å forsvare islam mot fiender, kan for eksempel brukes for å skape mening om deltagelse i politisk vold og terrorisme. Denne fortellingen ble blant annet brukt av Den islamske staten for å rekruttere individer med lav sosioøkonomisk og kriminell bakgrunn.

Når det gjelder høyreekstrem radikalisering, kan konspirasjonsteorier om «befolkningsutskiftning», «jødisk verdensherredømme» og «islamsk invasjon» gi et rammeverk for å forstå personlige negative erfaringer med utgrupper (muslimer og jøder, svarte og brune personer) og sosiale problemer (kriminalitet, kvinnediskriminering).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Ahmed Uzair (2022): Enemies in Iraq, Human Beings in Norway: ‘Multilocal’ Boundaries between Radicalised Sunni and Shi‘a Muslims. Sociology 1-17.
  • Ahmed Uzair (2023): Violence is Islam, Violence is Not Islam: Meaning-Making Among Muslim Men in Norway. The British Journal of Criminology.1-18.
  • Bjørgo Tore og Horgan J (2009): Leaving Terrorism Behind: Individual and Collective Disengagement. London: Routledge.
  • Bjørgo Tore (1997): Entry, bridge-burning and exit options: What happens to young people who join racist groups – and want to leave?, i Bjørgo T (red.) Racist and Right-Wing Violence in Scandinavia: Patterns, Perpetrators, and Responses. Oslo: Tano Aschehoug
  • Blee KM (2002) Inside Organized Racism: Women in the Hate Movement. London: University of California Press.
  • Borum R (2011) Radicalization into Violent Extremism I: A Review of Social Science Theories. Journal of Strategic Security 4(4): 7-36.
  • Bouhana N (2019) The moral ecology of extremism: A systemic perspective. UK Commission for Countering Terrorism.
  • Coolsaet R (2016) ‘All radicalisaiton is local’: the genesis and drawbacks of an elusive concept, 84, Egmont-Royal Institute for International Relations.
  • Dalgaard-Nielsen A (2010) Violent radicalization in Europe: What we know and what we do not know. Studies in Conflict & Terrorism 33(9): 797–814. DOI: 10.1080/1057610X.2010.501423.
  • Della Porta D (2018) Radicalization: A Relational Perspective. Annual Review of Political Science 21: 461-74.
  • Della Porta D og LaFree G (2012) Processes of Radicalization and De-Radicalization. International Journal of Conflict and Violence (IJCV) 6(1): 4-10.
  • Ezekiel RS (1995) The Racist Mind: Portraits of American Neo-Nazis and Klansmen. New York: Penguin Books.
  • Fardan CR (2022) Extreme Nationalism in Contemporary Norway: Ideologies, Mobilisation and Activism. PhD-avhandling. Faculty of Humanities. Manchester: The University of Manchester.
  • Gule Lars (2018) Kapittel 8: De «ekstreme» i vår tid – fra radikalisme til ekstremisme: En skisse av ekstremismens nyere historie i Norge, i Seland B (red.) Opprør og opposisjon under enevelde og demokrati. Cappelen Damm Akademisk/NOASP.
  • Hafez M and Mullins C (2015) The radicalization puzzle: A theoretical synthesis of empirical approaches to homegrown extremism. Studies in Conflict & Terrorism 38(11): 958–975. DOI: 10.1080/1057610X.2015.1051375.
  • Ilan, J og Sandberg, S. (2019), How ‘Gangsters’ Become Jihadists: Bourdieu, Criminology and the Crime–Terrorism Nexus, European Journal of Criminology, 16/3: 278–294. DOI: 10.1177/1477370819828936.
  • Kundnani A (2012) Radicalisation: The journey of a concept. Race & Class 54(2): 3–25. DOI: 10.1177/03063968124549
  • Linden A og Klandermans B (2007) Revolutionaries, wanderers, converts, and compliants: Life histories of extreme right activists. Journal of Contemporary Ethnography: 36(2): 184-201.
  • Malthaner S (2017) Radicalization: The Evolution of an Analytical Paradigm. European Journal of Sociology 58(3): 369-401.
  • Mudde C (2007) Populist Radical Right Parties in Europe. New York: Cambridge University Press.
  • Nasser-Eddine M, Garnham B, Agostino K og Caluya G (2011) Countering Violent Extremism (CVE) Literature Review. Canberra, ACT: Australian Government, Department of Defence.
  • Nesser P (2018) Islamist Terrorism in Europe: A History. Revised and updated paperback edition. London: Hurst & Company.
  • Neumann PR (2013) The trouble with radicalization. International Affairs 89(4):873–893.
  • Pilkington H (2023) Radicalization as and in Process: Tracing Journeys through an «Extreme-Right» Milieu. Studies in Conflict & Terrorism 17: 1-27.
  • Roy O (2002) Globalised Islam: The Search for a New Ummah. London: C. Hurst.
  • Sageman M (2004) Understanding Terror Networks. Philadelphia: University of Pennsylvania Press.
  • Sageman M (2008) Leaderless Jihad: Terror Networks in the Twenty-First Century. Philadelphia: University of Pennsylvania Press.
  • Schmid AP (2013) Radicalisation, De-Radicalisation, Counter-Radicalisation: A Conceptual Discussion and Literature Review. ICCT Research Paper 97(1): 1-91.
  • Schmid AP (2014) Violent and Non-Violent Extremism: Two Sides of the Same Coin? ICCT Research Paper: 1-29.
  • Sedgwick M (2010) The Concept of Radicalization as a Source of Confusion. Terrorism and Political Violence 22(4): 479-94.
  • Simi P og Futrell R (2010) American Swastika: Inside the White Power Movement’s Hidden Spaces of Hate. Plymouth: Rowman & Littlefield Publishers, Inc.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Ekstremisme

Anders Ravik Jupskås
Universitetet i Oslo