purim

Ifølge bibelteksten var utryddelsen planlagt av Haman, perserkongen Ahasverus' minister. Både jødisk tradisjon, Septuaginta, den greske oversettelsen av Tanakh, og mange forskere identifiserer denne kongen som Xerxes 1, som regjerte cirka 486–465 fvt. Den 13. dagen i måneden adar skulle alle jødene i hele landet drepes og alle deres eiendeler plyndres. Boken forteller om hvordan den vakre dronning Ester (som holdt sin jødiske identitet skjult), sammen med Mordekai (hennes fosterfar), klarer å snu situasjonen og hindre Hamans plan. Det hele ender med at kongen gir jødene tillatelse til å forsvare seg, og den onde Haman blir hengt. Angrepene på rikets jøder finner sted 13. adar som planlagt, men jødene seirer over alt, ofte med assistanse fra kongens embedsmenn.

Dagen etter feirer jødene redningen, og kaller deretter dagen purim, etter loddene Haman skal ha kastet for å bestemme den nøyaktige dagen for utryddelsen. I den persiske hovedstaden, Susa, fortsetter kampene også neste dag. Det er derfor purim fremdeles feies en dag senere i byer som hadde murer på denne tiden.

Reglene for hvordan dagen skal feires finnes i traktaten Megilla i Talmud, som fastslår at alle jøder, både barn, kvinner og menn, er forpliktet til å høre opplesningen av Esters bok på denne gledesdagen. Hendelsene som beskrives egner seg godt for dramatisering, og det er derfor populært å lage små forestillinger i jødiske skoler og barnehager.

Det holdes en kveldsgudstjeneste i synagogen, der Esters bok leses fra en rikt utsmykket pergamentrull, som er en av de fem festrullene. Synagogene er vanligvis fulle av utkledte barn denne kvelden, og den mest populære rollen for småjenter er å være dronning Ester. Hver gang Hamans navn nevnes i teksten lager barna bråk med forskjellige ting som skrangler som lager mye lyd, mens de tramper og ler. Også mange barn som vanligvis ikke besøker synagogen, kommer dit på denne dagen.

Purim regnes som en av de «mindre» helligdagene, hvilket innebærer at sabbats- og helligdagsforbudene ikke skal overholdes. Videre er det en plikt å gi gaver til slekt og venner, almisser til de fattige, samt å holde et stort festmåltid.

Det er også vanlig å holde kostymefester for voksne og barn, samt drikke godt med vin. Rabbinsk tradisjon sier til og med at man skal drikke så mye vin at man ikke lenger er istand til å skille mellom «forbannet være Haman» og «lovpriset være Mordekai». Rollebytte er også en gammel tradisjon. I de gamle jeshivane var det for eksempel vanlig at læreren byttet rolle med sine studenter denne dagen.

I staten Israel er purimdagene en flere dager lang karnevalstid, ikke minst for barna. Mange steder holdes også et karnevalsopptog, kalt adlayada.

At hendelsene som beskrives i Esters bok virkelig har funnet sted er ikke bekreftet gjennom moderne forskning. Teksten dateres i dag gjerne til 300-tallet fvt. I den iranske byen Hamadan finnes imidlertid et mausoleum med to sarkofager hvor Ester og Mordekai ifølge tradisjonen skal være gravlagt. Mausoleet er antakelig bygd på 1100-tallet evt., men om Ester og Mordekai faktisk ligger gravlagt der, har aldri blitt verifisert. Stedet er likevel et pilegrimsmål for både jøder og kristne i Iran. Uavhengig av hvorvidt hendelsene som beskrives i Esters bok er historiske hendelser, så fungerer feiringen av purim som en påminnelse om at det er mulig å befri seg fra undertrykkelse og overgrep i diasporaen. Dette er derfor en fest som feires av jøder fra alle retninger, og også av mange som ikke ellers praktiserer jødiske skikker.

Esters bok beskrives ofte som en tidlig jødisk novelle, siden den inneholder mange typiske eventyrmotiver; som den mektige, men manøvrerbare kongen, den slemme og den gode dronningen, livet i kongens harem, skurken som får sin straff og helten som blir kongens fortrolige. Guds navn eller direkte inngripen nevnes ikke i den hebraiske teksten.

Som alltid har jødisk fortellertradisjon (aggada, midrash) utviklet mange flere detaljer rundt hendelsene enn dem vi finner i selve bibelteksten, slik også Esters bok i Septuaginta illustrerer.

Festen har også en del fellestrekk med gamle babylonske fester, spesielt fester til ære for den store gudinnen Inanna/Ishtar. Navnene Ester og Mordekai kan ha tilknytning til de mesopotamiske gudenavnene Ishtar og Marduk.

• den jødiske kalender
• Ester – bibelsk skikkelse