psykologi

Psykologi grenser på den ene siden til kultur- og samfunnsvitenskapene, og på den andre siden mot biologi, medisin og helsefag.

Psykologisk forskning baseres på et bredt spekter av metoder, fra kvantitative og eksperimentelle til mer kvalitative studier som intervju og kasusbeskrivelser. De ulike psykologiske forsknings- og anvendelsesområder griper over i hverandre, men man kan i noen grad skille mellom grunnforskning, som har til hensikt å belyse og oppklare spørsmål av teoretisk interesse, og anvendt psykologi, som vektlegger bruk av faglig kunnskap i ulike praktiske sammenhenger.

Viktige temaer innen grunnforskning er

• Generell psykologi, som studerer de generelle prinsipper for sanseoppfatning, læring, tenkning, emosjoner og motivasjon;
• Differensialpsykologi, studiet av individuelle forskjeller – hvordan folk er forskjellige fra hverandre
• Personlighetspsykologi, som handler om hva som karakteriserer enkeltindividet
• Abnormalpsykologi eller psykopatologi, som gjelder tilstander og personlighetsegenskaper som avviker fra det «normale»
• Utviklingspsykologi, som tar opp endringer gjennom barndom og voksen alder
• Sosialpsykologi, som handler om samspillet mellom mennesker og hvordan den enkelte påvirkes av, oppfatter og reagerer på andre mennesker og de sosiale omgivelser
• Biologisk og fysiologisk psykologi, som handler om det kroppslige grunnlag for psykologiske prosesser
• Evolusjonspsykologi, som tar utgangspunkt i menneskets evolusjon og genererer og tester hypoteser ut fra den.

Viktige forskningsdisipliner som har sterke anvendte sider er dessuten:

• Klinisk psykologi, som omfatter utredning og behandling av psykologiske problemer og ulike mentale avvik
• Pedagogisk psykologi, som handler om bruk av psykologisk kunnskap overfor barn og voksne i læresituasjoner
• Arbeids- og organisasjonspsykologi, som fokuserer på prinsippene for trivsel og effektivitet i arbeidslivet
• Helsepsykologi, som tar i bruk psykologisk kunnskap og metodikk for å kartlegge, forebygge og avhjelpe helseproblemer i befolkningen.

Bredden og mangfoldet av emner og arbeidsoppgaver i moderne psykologi tilsier at det kan være riktigere å oppfatte psykologi som en gruppe av fagområder enn som et enhetlig fag.

Betegnelsen psykologi stammer fra 1400-tallet, mens avhandlinger «om sjelen» og diskusjon av ulike psykologiske grunnspørsmål er kjent fra oldtiden, med Aristoteles som den toneangivende filosof. Frem til 1800-tallet dreide en stor del av disse skriftene seg om forholdet mellom sjelens ulike deler, evner eller krefter, ofte kalt fakulteter.

Inspirert av britisk erfaringsfilosofi ble det etter hvert (1700–1900) mer vanlig å definere psykologien som studiet av bevisstheten og dens forestillingsinnhold, som man gjerne antok var knyttet sammen ved assosiasjoner (assosiasjonspsykologi).

I andre halvdel av 1800-tallet etablerte det seg en ny «vitenskapelig» psykologi, i første rekke i Tyskland, og representert ved fagpersoner som Gustav T. Fechner, Hermann Helmholtz og Wilhelm Wundt. Denne psykologien førte med seg etablering av psykologiske laboratorier, hvor enkle mentale prosesser (sansning, persepsjon, assosiasjoner, hukommelse) ble studert eksperimentelt. Forskere fra mange land, også fra Skandinavia, besøkte de tyske laboratoriene for å bli innviet i den nye psykologien.

I England (særlig ved Francis Galton) og USA (ved William James, James Cattell og Granville Hall) tok psykologien før århundreskiftet en dreining i funksjonalistisk retning, ved at en også begynte å interessere seg for individuelle forskjeller, utviklingspsykologi, dyrepsykologi og psykologiens praktiske anvendelser. Innflytelse fra Charles Darwin og evolusjonsteorien spilte da en avgjørende rolle.

Store deler av psykologien på 1900-tallet kan fortsatt oppfattes som funksjonalistisk. Av andre store retninger som preget utviklingen av psykologien i perioden cirka 1910–1960, var de viktigste behaviorismen, grunnlagt av John B. Watson i USA, gestaltpsykologien (ved Max Wertheimer, Wolfgang Köhler og Kurt Koffka), som oppstod i Tyskland, og psykoanalysen, utviklet av Sigmund Freud i Wien. Alle disse retningene tok på forskjellig måte avstand fra den tidligere bevissthetspsykologien.

Noen behaviorister hevdet at man i det hele tatt ikke skulle befatte seg med mentale prosesser, men med atferden og de situasjoner som fremkaller den, ofte beskrevet som stimulus-respons-forbindelser (såkalt S-R-psykologi). Gestaltpsykologene tok avstand fra alle forsøk på å analysere bevissthet og atferd i enkelte elementer, og rettet i stedet oppmerksomheten mot de mentale «helheter» (gestalter).

Psykoanalytisk teori bygger på sin side på en grunnantagelse om at det bevisste sjeleliv er sekundært i forhold til mer grunnleggende ubevisste drifter, konflikter og prosesser. Retningene var også svært forskjellige med hensyn til forskningsmetode (eksperimentelle dyrestudier i behaviorismen og kliniske kasusstudier i psykoanalysen), og hvilke psykologiske temaer man hevdet sto sentralt (læring, persepsjon, motivasjon).

I perioden etter andre verdenskrig har hovedtyngden av psykologisk forskning foregått i USA, hvor det rundt 1960 også oppstod nye retninger i delvis opposisjon til de etablerte. Blant de nye var humanistisk psykologi (særlig ved Abraham Maslow og Carl Rogers), som begge tok avstand fra det som ble oppfattet som lite menneskelige trekk ved behaviorisme og psykoanalyse, og kognitiv psykologi, som var inspirert av datateknologien og blant annet bestod i forsøk på å utvikle detaljerte modeller for de mentale prosesser man mener må inngå i for eksempel oppmerksomhet, hukommelse og problemløsning.

Etter 1960 har psykologien imidlertid først og fremst vært preget av fremveksten av et stort antall teoretiske emner og områder for fagets anvendelse, en utvikling som har gitt et friere forhold til de tradisjonelle «skoleretningene».

I Norge grunnla filosofiprofessor Anathon Aall det første psykologiske institutt ved Universitetet i Kristiania i 1909, mens Harald K. Schjelderup ble den første professor i psykologi da han i 1928 fikk omgjort sitt professorat i filosofi. Schjelderup hadde en bakgrunn både i tysk eksperimentalpsykologi og psykoanalyse, og bidrog til å bygge bro mellom ulike retninger.

For å lese om psykologiutdannelsen og -profesjonen i Norge, se artikkelen psykolog.

• psykologiens historie
• psykiatri

• Saugstad, Per: Psykologiens historie: En innføring i moderne psykologi, 1998
• Svartdal, Frode, red.: Psykologi: En introduksjon, 2011, Finn boken
• Svartdal, Frode, red.: Psykologi i praksis, 2011, Finn boken
• Teigen, Karl Halvor: En psykologihistorie, 2004