profesjon

De fleste er enige om at profesjoner er kunnskapsbaserte yrker som forutsetter en spesifikk utdanning på universitets- eller høyskolenivå. Det er med andre ord en kobling mellom kunnskap, høyere utdanning og spesifikke yrker og arbeidsoppgaver. Det varierer noe hvor sterk denne koblingen mellom utdanning og yrke er, men for mange profesjoner er slik utdanning et absolutt krav for å få rett til å utøve yrket (autorisasjon). I slike tilfeller sier en gjerne at yrkesgruppen har monopol på bestemte arbeidsoppgaver.

Det er nettopp i kraft av at de profesjonelle har en kunnskap som andre ikke har, at de har en nøkkelrolle i samfunnet. Denne kunnskapen gir også makt. Velferdsstatens profesjoner regulerer klienter og pasienters tilgang til goder og tjenester. I slike roller er de «portvakter». Leger regulerer tilgang til medisinsk behandling og sykemelding, og sosialarbeidere regulerer tilgang til ulikeformer hjelp og økonomisk støtte. Hensikten med brukermedvirkning er å sikre at berørtes erfaringer og synspunkter tas med i betraktning.

Et sentralt trekk ved alle profesjoner er at de utfører sine oppgaver basert på en kombinasjon av kunnskap og ferdigheter. Profesjonsutøvere tilegner seg forskningsbasert kunnskap, særlig gjennom høyere utdanning, og ferdigheter og erfaringer gjennom praksis. Den forskningsbaserte delen av profesjoners ekspertise er basert på vitenskapelig kunnskap og forskning. Leger og ingeniører har et solid fundament i naturvitenskap, mens sosialarbeidere i hovedsak trekker veksler på samfunnsvitenskapelig kunnskap. Ofte vil en og samme profesjon trekke veksler på flere vitenskapelige disipliner som sammen gjør at de kan yte sin tjeneste. Den erfaringsbaserte delen av ekspertisen er noe profesjonsutøverne tilegner seg gjennom langvarig trening og praksis. Den praktiske kunnskapen vil ofte være en form for taus kunnskap som profesjonsutøverne ikke artikulerer eksplisitt under utførelsen av arbeidet.

De profesjonelle arbeidsoppgavene er preget av kompleksitet og usikkerhet. Problemløsningen kan derfor ikke baseres utelukkende på faste oppskrifter og retningslinjer, og profesjonell praksis er ikke begrenset til anvendelse av teoretisk kunnskap. Yrkesutøverne må ha en viss grad av selvbestemmelsesrett eller autonomi slik at de har rom for å utøve skjønn basert på kunnskap, erfaringer og etiske retningslinjer.

Profesjonell autonomi kjennetegnes ved at profesjonsutøverne i stor grad selv bestemmer hvordan de løser sine oppgaver uten direkte innblanding fra myndighetene, oppdragsgiver eller klientene. Profesjonell autonomi betyr derimot ikke at oppgavene kan løses vilkårlig ut fra personlige verdier og oppfatninger. Snarere er profesjonell autonomi basert på at profesjonsutøverne handler i henhold til anerkjent kunnskap, verdier og retningslinjer.

Siden profesjonsutøvere utfører tjenester av stor samfunnsmessig betydning, spiller etikk og yrkesetiske retningslinjer en viktig rolle. Det å innta en profesjonsrolle medfører et sett med forventninger og forpliktelser. Lærere, leger, advokater eller ingeniører møter forventninger som vi vanligvis ikke har til vanlige borgere. For eksempel forventer vi av leger at de skal respektere taushetsplikten og pasientenes rett til medbestemmelse og ikke la rent personlige verdier og holdninger prege kommunikasjonen og behandlingen av pasientene.

Siden profesjonsutøvere utfører tjenester av stor samfunnsmessig betydning og med til dels alvorlige konsekvenser for den enkelte, er et viktig spørsmål hvordan vi kan stole på de profesjonelle. Fordi profesjonsutøvere er eksperter innenfor sine respektive felt, forutsetter ofte vurderinger av hva som er forsvarlig yrkesutøvelse at en besitter den tilsvarende ekspertisen. Profesjonene har en rett og et «mandat» til å utøve spesifikke arbeidsoppgaver med stort rom for skjønnsutøvelse. Som «motytelse» forutsettes det at de kollegiale fellesskapene og yrkesorganisasjonene som for eksempel Den norske legeforeningen, Advokatforeningen og Utdanningsforbundet bidrar til å «holde orden i eget hus». Her spiller etikk og yrkesetiske retningslinjer en sentral rolle. Det må imidlertid legges til at mangelfull og uforsvarlig yrkesutøvelse og brudd på etiske retningslinjer også er underlagt lover og regler. Alvorlige brudd kan medføre at en mister retten til å utøve yrket og eventuell autorisasjon og i verste fall straffeforfølgelse.

Tidligere ble yrkesgrupper som sykepleiere ofte betegnet som semiprofesjoner, altså ikke fullverdige profesjoner, blant annet fordi de hadde kortere utdanninger samt lavere anseelse enn de klassiske profesjonene. Det at yrkesgrupper søker å oppnå profesjonell status betegnes gjerne som profesjonalisering. Redusert profesjonell autonomi som følge av sterkere kontroll og statlig styring betegnes som deprofesjonalisering.

I forskningslitteraturen er det flere ulike syn og vurderinger av profesjonene. Noen legger vekt på at profesjonene ivaretar sentrale samfunnsoppgaver til beste for klienter og samfunnet gjennom sin kombinasjon av forskningsbasert kunnskap, omfattende erfaring, praktiske ferdigheter og etiske retningslinjer. Andre har pekt på et maktperspektiv og at profesjoner først og fremst er opptatt av å legitimere sin autoritet, privilegier og status i samfunnet.

Profesjonsbegrepet er en ideologi som brukes strategisk. Når profesjonsgrupper som lærere og leger fremmer krav om for eksempel høyere lønn, argumenterer de ofte med hensynet til pasienter og elever og ikke av hensyn til egeninteresser. De fleste er enige om at begge perspektiver er viktige.

• profesjonsutdanning
• ekspertise
• kunnskapsbasert praksis
• taus kunnskap
• profesjonalisere
• profesjonell
• profesjonell autonomi
• autorisasjon
• profesjonsetikk – medisin og helsefag
• yrkesetikk – sosialt arbeid

• Abbott, Andrew (1988) The System of Professions. Chicago: The University of Chicago Press.
• Brante, Thomas Den professionella logiken: Hur vetenskap och praktik förenas i det moderna kunskapssamhället. Stockholm: Liber.
• Evetts, Julia (2013) Professionalism: Value and ideology, Current Sociology Review, 61 (5–6): 778–796
• Fauske, Halvor (2008) Profesjonsforskningens faser og stridsspørsmål. I: Anders Molander & Lars Inge Terum (red.) Profesjonsstudier. (s. 29-53) Oslo: Universitetsforlaget.
• Molander, Anders & Terum, Lars Inge (2008). Profesjonsstudier – en introduksjon. I: Anders Molander & Lars Inge Terum (red.) Profesjonsstudier. (s. 13-27) Oslo: Universitetsforlaget.