pressefrihet

Pressefrihet i Norge er fastslått i Grunnloven § 100. Pressefriheten kan bare begrenses hvis de strenge vilkårene Grunnloven § 100 oppstiller for begrensninger, er oppfylt.

Gjennom lovgivning er pressefriheten begrenset av straffebestemmelser blant annet om hatefulle eller diskriminerende ytringer (straffeloven § 185), krenkelse av privatlivets fred (straffeloven § 267) eller avsløring av statshemmeligheter (straffeloven § 123).

Derimot kan en avis (eller et annet massemedium) ikke straffes om den offentliggjør opplysninger som den har fått ved at en offentlig tjenestemann har krenket sin taushetsplikt. Dette ansvaret ligger bare på tjenestemannen selv (straffeloven § 209).

Ifølge pressefrihetsindeksen til Reportere uten grenser, som gir et bilde av forholdene for presse- og ytringsfrihet i 180 land, har Norge hvert år siden 2017 vært det landet i verden som gir best beskyttelse av pressefriheten.

Internasjonalt er det en rekke regler og retningslinjer som beskytter pressefriheten, både gjennom alminnelige menneskerettigheter og gjennom konkrete normer som retter seg direkte mot pressefriheten.

Internasjonale menneskerettskonvensjoner verner pressefriheten som en del av ytringsfriheten. Globalt er dette beskyttet av FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 19, men ytringsfriheten og pressefriheten er også vernet av regionale menneskerettskonvensjoner: Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10, den inter-amerikanske menneskerettskonvensjonen artikkel 13, og den afrikanske menneskerettspakten artikkel 9.

I Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMD) rettspraksis til Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 10 har flere sentrale saker handlet nettopp om pressefrihet. Særlig kjent er Sunday Times mot Storbritannia fra 1979, hvor EMD understreket at EMK artikkel 10 ikke bare beskytter pressefriheten, men også offentlighetens rett til å bli informert. EMDs dom i denne saken avklarte sentrale prinsipper om pressefriheten som fortsatt gjelder.

Også i norsk sammenheng har EMD avsagt sentrale dommer om pressefriheten innenfor artikkel 10, herunder Bladet Tromsø og Stensaas mot Norge fra 1999, Bergens Tidende mfl mot Norge fra 2000, og Tønsbergs Blad AS og Haukom mot Norge fra 2007. I alle disse sakene ble det konstatert krenkelse av artikkel 10 etter at myndighetene hadde grepet inn mot medieoppslag.

Innenfor EU ble det i 2024 vedtatt en egen forordning om mediefrihet (forordning (EU) 2024/1083), som er ansett EØS-relevant og som vil bli innarbeidet i norsk rett. Formålet med forordningen er å sikre mediemangfold og medienes uavhengighet fra myndighetene.

FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) har en egen spesialrapportør om ytringsfrihet, som har pressefrihet som en del av sitt mandat og som har avgitt flere tematiske rapporter om dette.

Også innenfor det inter-amerikanske menneskerettssystemet finnes det en egen spesialrapportør om ytringsfrihet, som har stor oppmerksomhet på pressefrihet i landene som deltar i Organisasjonen av amerikanske stater.

Til tross for slike internasjonale regler og institusjoner som tar sikte på å verne pressefriheten, er det en kjensgjerning at pressefriheten er svært begrenset i mange land. I sin analyse av pressefrihetsindeksen for 2024 peker Reportere uten grenser på en global trend i retning av at offentlige myndigheters beskyttelse av pressefriheten svekkes. Pressefrihetsindeksen tilsier at pressefriheten generelt er best sikret i det nordlige og vestlige Europa, og svakest sikret i Russland, store deler av Asia og Afrika, og deler av sør- og mellom-Amerika.

• ytringsfrihet
• trykkefrihet
• demokrati
• Norsk presses historie
• avis

• Reportere uten grensers pressefrihetsindeks
• Regjeringens vurdering av EUs forordning om mediefrihet
• FNs spesialrapportør om ytringsfrihet