polarmåke

Voksne polarmåker har lys grå rygg som er lysere i gråtonen enn hos gråmåka, hvite vingespisser og gult nebb med en rød flekk på undernebbet. Ungfuglene har også lyse vingespisser og gulhvit grunnfarge, og dette er det viktigste kjennetegnet i forhold til gråmåke og svartbak. Både voksne og unge fugler har som regel grårosa bein, men i svært kalde forhold er det mye blod nær hudoverflaten, og dermed blir beinfargen mer rødrosa.

I sin første vinterdrakt er polarmåka jevnt gulhvit med mørke flekker over hele fjærdrakten, og et annet godt kjennetegn er at nebbet typisk er rødrosa innerst og med en skarpt avgrenset mørk ytre del. Ellers kan polarmåka minne om den mindre grønlandsmåka, men polarmåka er omtrent dobbelt så tung. Grønlandsmåker ringmerket i Norge har veid fra 490 til 990 gram, mens tilsvarende tall for polarmåker er mellom 1020 og 1920 gram. I sin andre vinterdrakt er både polar- og grønlandsmåke nesten helt hvite. En voksen polarmåke kan være vanskelig å skille fra en voksen grønlandsmåke, men er altså betydelig større og har kraftigere nebb, som igjen gir en mer utstrakt hodeform.

Polarmåkene legger normalt to til tre egg som ruges av begge kjønn. Reiret bygges ofte av gress og mose. Polarmåka kan leve både solitært og i kolonier, gjerne sammen med andre måkearter. Eggene ruges i omtrent 28 døgn, og ungene kan fly etter seks til sju uker. Ungene oppholder seg ofte i nærheten av reiret til de kan fly, men kan også vandre forholdsvis langt til fots.

Polarmåkene er som de fleste måker generalister, som vil si at de spiser mange typer mat. Samtidig vil enkeltindivider ofte spesialisere seg på en type næring som de lærer seg å fange, og viktige næringsemner i koloniene i Barentshavet er fisk som fanges i overflaten, som lodde og sild, samt egg og unger fra andre sjøfugler. Utenom koloniene er næringsvanene til polarmåka lite kjent, men den lever mye pelagisk ute på åpent hav og tar fisk på havoverflaten, samt oppsøker fiskebåter. Polarmåker oppsøker også åtsler og finnes ofte i fiskehavner.

Polarmåka har en sirkumpolar utbredelse, og finnes i arktiske deler av Russland, Alaska, Canada, Grønland, Island og Svalbard. Det er kun kjent ett enkelt hekkefunn i Fastlands-Norge i nyere tid; en hunn hekket med en gråmåke på en øy utenfor Flekkerøy i Kristiansand fra 2002 til 2010.

Etter hekkeperioden sprer polarmåkene fra Svalbard seg ut over store havområder, og de fleste oppholder seg trolig i Barentshavet hele året. Mange trekker sør- og vestover mot Island, og det er spesielt mange ringmerkingsfunn rundt Færøyene. Polarmåker registreres jevnlig sørover i Europa til og med Portugal, enkelte vintre i forholdsvis store antall. Arten registreres jevnlig langs hele norskekysten, og dette er som regel ungfugler. Iblant observeres polarmåker også i innlandet.

Bestanden av polarmåker på Svalbard ble i 2015 estimert til å være 4200 par, og spesielt på Bjørnøya har bestanden gått kraftig tilbake, med omtrent 70 prosent reduksjon i antall par siden 1985/1986. Globalt er polarmåkebestanden regnet som stabil selv om det totale estimatet er svært usikkert; mellom 200 000 og 750 000 par.

Polarmåkene på Bjørnøya har vært forsket mye på siden 1990-tallet, og det viser seg at fugler som har spesialisert seg på å spise egg og unger fra andre sjøfugler har spesielt høye nivåer av miljøgifter. Disse egg- og ungespesialistene spiser høyere i næringskjeden enn polarmåker fra samme område som er fiskespisere, og siden miljøgiftene det er snakk om er persistente og bioakkumulerende får spesialistene svært høye nivåer. De negative effektene av miljøgiftene har trolig medført en lokal bestandsnedgang, og fugler med høye nivåer har lavere ungeproduksjon, redusert hormonproduksjon og immunforsvar samt lavere overlevelse.

• måker
• fugler i Norge

• Norsk Polarinstitutt: Polarmåke
• Xeno-canto: Globalt utbredelseskart samt lyd for polarmåke