performance

Performance Art er et samlebegrep som dekker mange ulike benevnelser som for eksempel body art (må ikke forveksles med kroppskunst), body sculpture, live art, og autobiographical performance, actionism, ritual performance, personal art, anthropometry, happenings, med mer. De ulikebegrepene var utviklet av enkeltkunstneres- og grupperingers navngivning og kunstuttrykk. Kunstens fokus gikk fra å produsere produkter til å iscenesette situasjoner var et skifte, også innen fluxus-bevegelsen. Alle disse begrepene blir på norsk omtalt under samlebetegnelsen performancekunst (eller performance), og representerer et mangfold av uttrykksformer.

Mange kunstnere bidro på 1960–1970-tallet til utviklingen av Performance Art, både i Europa og USA, selv om ikke alle hadde performancekunst som hoveduttrykk. Performance representer i dag en global kunstutøvelse, på alle kontinent. Noen pionerer og performancer er for eksempel Carolee Schneemann med Interior Scroll, 1975, Hanna Wilke med feministiske performancer og body art, og Joan Jones som særlig staket ut en ny retning innen videokunst og performance. Noen kunstnere har rendyrket performancekunst som sitt hovedfelt, som for eksempel den serbiske kunstneren Marina Abramović, som sammen med billedkunstneren Ulay/Uwe Laysiepen bidro til en videreutvikling av performancekunst og konseptkunst hvor kunstnere ble del av verket.

Det er også elementer innen performancekunst fra kunstgrupper som de marxistisk inspirerte situasjonistene og Cobra-gruppen.

Allan Kaprov omtales ofte som en av pionerene innen performancekunst, selv om han innførte og benyttet begrepet «happenings». I 18 Happenings in 6 Parts (1959), var 18 nøye planlagte hendelser, ble publikum ble invitert inn i seks ulike rom for å delta i ulike handlinger. Alt var nøye instruert og ble avsluttet med at en klokke ringte. Happenings ble etter hvert et begrep som ble benyttet om kunstnernes opptredener som ikke var planlagt, men var spontane.

Endringen i teateret fra tekstbasert teater til reteatraliseringen – hvor teksten ble mer likestilt andre kunstarter i en forestilling som musikk, lys og bilde, kom blant annet fra dikteren Alfred Jarry og hans forestilling Kong Ubu (fransk: Ubu Roy), i 1886 på Theatre de Lòuvre, i Paris. Det satiriske stykket narr av makt og borgerskapets konvensjoner, og med åpningsreplikken «Merd!» ('Faen!'), ble forestillingen vist kun én gang, på grunn av oppstandelsen blant publikum. Forestillingen regnes i ettertid som forløperen til surrealismen og åpnet dørene for modernismen. En av de fremste figurer i 1900-tallets europeiske litteratur – den irske poeten William Butler Yeats, var til stede under forestillingen og betegnet den som revolusjonær.

Det surrealistiske Theatre Alfred Jarry, ble etablert i 1926, av Antonin Artaud, Robert Aron og Roger Aron og basert på Artauds Grusomhetens teater (fransk: Théâtre de la Cruauté/ Théâtre cruel). Artauds idealer om å vekke de autentiske følelsene både i kunstneren og i publikum, bidro til utviklingen av performancekunsten.

En annen impuls som påvirket utviklingen av performance, var poetene Hugo Ball og Emmy Hennings som etablerte Cabaret Voltaire i Zürich i 1915, hvor det ble fremført dikt, sang og musikk. Mest kjent er det absurde lyddiktet Karawane (1916) med lydhermende stavelser, som ble fremført med dans og musikk. Samme år skrev Hugo Ball Dada Manifesto (1916). Multikunstner Kurt Schwitters' (1887–1948) lyddikt Ursonate med lydhermende ord uten en spesifikk mening, er ett av dadas høydepunkt. Dette viser den klare sammenhengen mellom musikk og performance som tidsbasert- og performativ scenekunst. En annen ledende skikkelse innen dadaismen var poeten Tristan Tzara (1896–1963), som skrev det absurde Manifest Dada, i 1918.

Impulsene fra den historiske avantgardens stunts og eksperimenter bidro til utviklingen av neoavantgardens kunstpraksis hvor kunstnere jobbet på tvers av fagområder, og hentet impulser fra hverandre. I denne tidsperioden, fra 1960–1970-tallet ble Performance Art regnet som en egen kunstart. Kunstnere beveget seg bort fra de tradisjonelle tilnærmingene til kunst særlig i relasjonen til maleri og skulptur, til en utforskning gjennom flere medier hvor relasjonen kroppen – et typisk «passivt» studieobjekt innen billedkunsten – ble nå aktivt benyttet til direkte fysiske uttrykk innen Performance Art. Kunstnerens autentiske nærvær var viktig.

Det var både likheter og ulikheter mellom utviklingen av performance innen teateret og billedkunsten i Europa og USA.

Avantgardekunstens utvikling i USA ble påvirket av etableringen av Black Mountain College i Nord-Carolina, stiftet av John Andrew Rice i 1933. Høgskolen var preget av kollektive og tverrfaglige tilnærminger til undervisning, inspirert av John Deweys pedagogikk. Høyskolens undervisningsform tiltrakk mange kunstnere som senere ble markante skikkelser på ulike fronter innen kunstfeltet.

Under nazismens fremvekst på 1930-tallet, flyktet flere av modernistene i Europa til USA, på grunn av Hitlers fordømmelse av det han kalte «Entartete Kunst» ('degenerert kunst'). Bauhaus-skolen ble stengt i 1933 og blant annet møbeldesigneren og glasskunstneren Josef Albers, og tekstilkunstneren Anni Albers flyktet og startet å undervise på Black Mountain Collage. Ved høgskolen ble det utviklet flere tverrfaglige arbeider, som for eksempel multimediaverkstedet «Light Sound Movement Workshop», av danseren Elizabeth Schmitt Jennerjahn. Poeten Mary Caroline Richards oversatte Antonin Artaud's Theatre and Its Double (Artaud, 1938). Mest kjent er den spontane forestillingen Theatre Piece No. 1, med forelesning poesi, film, dans fremført av John Cage, Merce Cunningham, David Tudor, M. C. Richards, Robert Rauschenberg med flere.

Miljøet på Black Mountain Collage lot seg også inspirere av tibetansk buddhisme og Zen-buddhisme, tydeliggjort i for eksempel John Cages komposisjon 4'33 for piano (1952) hvor fremføringen også kan forstås som en performance.