paralympiske leker

Også i Norge har Paralympics blitt paraidrettens mest profilerte arrangement. Norsk offentlighet har fanget opp paraidrettens generelle profesjonalisering, økte konkurranse og internasjonale spredning. Dermed har norske parautøvere mer enn tidligere blitt framstilt og portrettert på samme måte som øvrige toppidrettsutøvere.

Også i Norge har denne utviklingen etter hvert ført til økt oppmerksomhet rundt paraidrettens triumfer så vel som dens problemer og stridigheter.

Den 18. september 1960 åpnet de første paralympiske lekene på olympiastadion i Roma. 5000 tilskuere overvar åpningsseremonien. Seks dager tidligere hadde de olympiske lekene blitt avsluttet på samme arena, og de første paralympiske lekene ble altså avholdt på samme sted som de olympiske leker. 400 utøvere fra 23 land deltok, og utøverne bodde i OL-landsbyen. Lekene varte i én uke og ble avsluttet 25. september.

Utøverne konkurrerte i åtte ulike sportsgrener; friidrett, bueskyting, bordtennis, vektløfting, rullestol-basket, svømming, snooker og darts. De seks første er fortsatt hovedidretter i det sommerparalympiske programmet. De to sistnevnte har blitt erstattet av andre idrettsgrener. For friidrettens del ble det bare konkurrert i kastøvelser i Roma. Totalt ble det delt ut medaljer i 58 øvelser.

Ludwig Guttmann var også her den drivende kraften, og lekene bygde videre på hans arbeid med Stoke Mandeville Games. Guttmann hadde også god støtte fra sentrale personer i Italia. Han planla arrangementet i Roma i samarbeid med Antonia Maglio (1912–1988), lederen for et senter for ryggmargsskadde. I utgangspunktet ble Roma-lekene beskrevet som de niende årlige Stoke Mandeville Games, men de er nå regnet som de første paralympiske lekene.

Fire år senere, i 1964, ble de andre paralympiske lekene arrangert i Tokyo. Utøvere fra 19 nasjoner deltok, noe som var færre enn det hadde vært i Roma – antageligvis på grunn av den geografiske plasseringen. Lekene i 1964 var for øvrig første gang at konkurranser i rullestolkjøring var på programmet.

Dette skulle bli siste gang på en stund at OL og Paralympics ble arrangert på samme sted (neste gang var i Seoul i 1988). I 1968 ble de paralympiske leker arrangert i Tel Aviv i Israel. Her deltok 750 utøvere fra 29 land. De konkurrerte i ti ulike sportsgrener. I 1972 ble lekene avholdt i Heidelberg i Tyskland. Her deltok 1004 utøvere fra 41 nasjoner.

Arrangementet hadde vokst betraktelig siden starten i 1960, men det var fortsatt en videreføring av de opprinnelige lekene i Stoke Mandeville. Utøverne hadde ulike lammelser, og konkurransene, utenom svømmingen, var rullestolbaserte.

Fra 1976 kom synshemmede og stående bevegelseshemmede med i de paralympiske lekene, og fra sommerlekene i 1980 inkluderte de også utøvere med cerebral parese. Disse utvidelsene førte naturlig med seg både en sterk vekst i deltakerantallet og en utvidelse av øvelsesprogrammet.

Tallet på utøvere forble rimelig stabilt i sommerlekene i Toronto i 1976 og sommerlekene i Arnhem i 1980, men under sommerlekene i 1984 vokste deltakerantallet kraftig. Dette året klarte for øvrig ikke arrangørene å samordne seg om alle øvelsene. Rullestoløvelsene ble derfor avholdt i Stoke Mandeville, mens de øvrige konkurransene ble avholdt i New York. De forskjellige arrangementene ble heller ikke avviklet samtidig.

De første paralympiske vinterlekene ble arrangert i Örnsköldsvik i Sverige i tidsrommet 21. til 28. februar 1976. I lekene deltok 198 utøvere (161 menn og 37 kvinner) fra 16 nasjoner, og det ble konkurrert i langrenn og alpint. Med oppstarten av de paralympiske vinterlekene var den paralympiske idretten blitt en «helårsbevegelse».

Vinterlekene i 1980 ble avholdt på Geilo i Norge. Her deltok 299 utøvere (229 menn og 70 kvinner) fra 18 nasjoner. Under disse lekene ble ispigging introdusert som gren slik at det ble konkurrert i tre sportsgrener. Ispigging er en konkurranse for sittende utøvere, hvor det pigges på kjelke og konkurreres på skøytebane. Ispigging ble tatt ut av det paralympiske konkurranseprogrammet etter lekene i Nagano i 1998.

Både i 1984 og i 1988 ble vinterlekene avholdt i Innsbruck. Lekene i 1984 samlet utøvere fra 21 nasjoner, og lekene fire år senere mønstret utøvere fra 22 nasjoner. I vinterlekene i 1988 ble skiskyting introdusert som en fjerde sportsgren, og i de samme lekene ble også alpint og langrenn for sittende utøvere tatt inn i programmet. Skiskyting for synshemmede kom på det paralympiske programmet i 1994.

Etter hvert som de paralympiske lekene omfattet stadig flere utøvergrupper og større antall idretter, økte også behovet for samordning og fast organisering av arrangementene. I 1982 dannet derfor de internasjonale organisasjonene for syns- og bevegelseshemmede utøvere Den internasjonale samordningskomiteen for handikapidrett (ICC). Denne organisasjonen ble grunnlaget for det som etter hvert skulle bli et stadig tettere og mer formalisert samarbeid med IOC. Organisatorisk manifesterte det framvoksende samarbeidet seg i at paraidretten i 1989 opprettet International Paralympic Committee (IPC) som sitt motstykke til IOC.

Det første konkrete resultatet av det tettere samarbeidet mellom paraidretten og IOC var gjennomføringen av OL og Paralympics i Seoul i 1988. For første gang på 24 år ble de paralympiske- og olympiske lekene igjen arrangert på samme sted. Samordningen av OL og Paralympics viste seg å være en umiddelbar suksess. De paralympiske sommerlekene i 1988 slo alle rekorder både når det gjaldt deltakelse og sportslige prestasjoner og bredde. Lekene samlet 3041 deltakere (2370 menn og 671 kvinner) fra 60 land, og det ble konkurrert i 18 idrettsgrener.

Lekene i Barcelona fire år senere ble de første der paraidrett virkelig fikk offentlighetens oppmerksomhet. Konkurransene gikk for fulle tribuner og de ble bredt dekket i mediene.

I 2000 ble de organisatoriske båndene mellom IOC og IPC styrket gjennom utarbeidelsen av den første formelle samarbeidsavtalen dem imellom, og gjennom 2000-tallet fortsatte Paralympics sin vekst og profesjonalisering.

Under paralympics i Beijing i 2008 deltok 659 utøvere fra 49 nasjoner. I London i 2012 hadde antall utøvere økt til 4237 (2736 menn og 1501 kvinner). De representerte 161 nasjoner og konkurrerte i 20 idrettsgrener. Under lekene i Rio de Janeiro i 2016 hadde antallet utøvere økt ytterligere til 4328 (2567 menn og 1671 kvinner). Nå hadde antall idrettsgrener økt til 22. Det samme antallet idretter ble det også konkurrert i under Paralympics i Tokyo i 2021. I Paris-lekene i 2024 deltok 4400 utøvere fordelt på 168 delegasjoner, blant dem én for statsløse utøvere på flukt

Også vinterlekene har vokst og utviklet seg siden 1976. Av naturlige årsaker har vinterlekene hatt færre deltakernasjoner og færre utøvere enn de motsvarende sommerarrangementene. I Paralympics i Pyeongchang i 2018 deltok det eksempelvis 569 utøvere fra 49 nasjoner. Det ble delt ut medaljer i 80 øvelser. De paralympiske vinterlekene har likevel gjennomgått en tilsvarende utvikling med henhold til nivåheving og profesjonalisering som det sommerlekene har gjort.