De to asiatiske artene er kjent for at hannene har særlig fine farger og at de kan slå opp den meget lange halen til en strålende vifte. Totallengden kan på grunn av de lange haledekkfjærene nå opp i cirka 2,5 meter. Spesielt indiapåfuglen er kjent fra dyrehager over hele verden.
Kongopåfuglen er nærmest svartfarget og ikke like praktfullt utstyrt som sine asiatiske slektninger, men halefjærene hos hannen er dyp blå med metallisk grønt og fiolett innslag.
Påfuglhannene er blant de fugleartene som har gått lengst når det gjelder å imponere hunnene. Deres enorme halevifte mangler sidestykke hos fuglene og er et resultat av seksuell seleksjon hvor hunnen har drevet fram utviklingen av halevifter ved å velge hanner med de mest prangende viftene.
Hannene etablerer små territorier i nærheten av hverandre. Og når tiden er inne, vandrer hunnene gjennom territoriene og velger seg ut en hann. Valget er kun basert på utseende og atferd, for hannene bidrar ikke med noe utover å pare seg. I hannens vifte er det markeringer som ser ut som øyne, og lenge diskuterte man om antall flekker kunne ha noe å si for hannens paringsuksess. Men nå mener man at det er vifta i seg selv som er det hunnene går etter, for antall øyeflekker er ganske stabilt mellom hannene.
Påfuglene regnes som leikarter, på lik linje med våre orrfugler og storfugler.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.