orientering

Kartene er spesielle o-kart i stor målestokk, varierende fra 1:15 000 til 1:3000. Normalt med med ekvidistanse 5 meter. For sprint brukes målestokk 1:4000 eller 1:3000. Kartene produseres på grunnlag av digitale data med etterfølgende synfaring i terrenget og detaljinntegning.

Tidligere var det vanlig med oljekompass med dreibart kompasshus og gjennomsiktig siktelinjal også kjent som plankekompass. I dag er vanlig å bruke tommelkompass uten dreibart kompasshus.

I terrenget er postene markert med hvite og oransje tresidige skjermer. Postene har også postkoder, disse står enten på postskjermen eller på såkalte post-bukker der løperne kvitterer posten. Løperne kvitterer for at de har vært på en post. Fra slutten av 1990-tallet brukes en elektronisk brikke. Tidligere benyttet man stifteklemme eller klippetang. Like etter målgang kontrolleres det av arrangøren at brikken inneholder de nødvendige postkvitteringene. Manglende postkvittering betyr diskvalifisering.

I Norge skal løpsantrekket dekke hele kroppen unntatt hode, hals og armer, unntatt i sprintkonkurranser. Det fleste andre land har ikke like strenge regler for løpsantrekk. På beina har man spesielle orienteringssko, med knotter eller pigger. I nattorientering benyttes også hodelykt.

Individuelle konkurranser arrangeres vanligvis med enkeltstart og 1, 2 eller 3 minutters intervall mellom løperne. Er konkurransen delt i flere delkonkurranser, kan siste del arrangeres som jaktstart, hvor deltakerne starter etter tidsforskjeller akkumulert fra de første delene.

Parløp er en form for individuell konkurranse hvor to og to deltakere løper sammen som en enhet. Stafett er en lagkonkurranse med fellesstart og to eller flere etapper, i mesterskap oftest tre etapper. For å spre lagene benyttes såkalt gafling, hvor lagene oppsøker postene i ulik rekkefølge, men til slutt har løpt de samme strekkene. Slik gafling kan også benyttes i lange individuelle løp med fellesstart. Nattorientering er orientering i mørke med hodelykt og poster utstyrt med lys eller refleks.

Løperne er inndelt i klasser, først etter kjønn og alder og videre etter deres ferdighetsnivå (A, B, C og N). I junior- og seniorklassene konkurreres det i større arrangement i eliteklasser (betegnet E) for de beste løperne. Seniorklassen er for løpere over 21 år og betegnes H 21 (menn) eller D 21 (kvinner). Juniorklassene er 17–18 år og 19–20 år. Fra og med 35 år er det femårige aldersklasser. For barn under 10 år (småtroll) er det løpstilbud uten tidtaking med spesialtegnede kart. De fleste o-løp har løyper og klassetilbud til alle aldersgrupper og ferdighetsnivåer.

Klassene benytter løyper av ulik vanskelighetsgrad og lengde. Løypelengden måles som korteste vei i luftlinje løypa kan løpes fra start til mål.

Det arrangeres NM i ulike løypelengder: sprint, mellomdistanse, langdistanse og ultralangdistanse. I senior-NM skal (per 2025) sprintløypene ha stipulert vinnertid 12–15 minutter, mellomdistansen 25–35 minutter, langdistansen 80-95 minutter (kvinner 60-75 minutter) og ultralangdistansen opptil 140-160 minutter (kvinner 100-120 minutter).

Løypelengdene er for ultralangdistanse opptil cirka 25 kilometer, for langdistanse cirka 13 kilometer (kvinner 8 kilometer) og for mellomdistanse tre til fem kilometer.

Orientering er en nordisk idrett som ble utviklet fra former for terrengløp innen militærvesenet i Norge og Sverige i 1890-årene. Den første sivile konkurransen fant sted 1897 i Sørkedalen i Oslo. Etter dalende interesse under og etter første verdenskrig, fikk orientering en oppblomstring i Sverige i 1920-årene, fra 1925 også i Norge. Den første tiden ble orientering mest drevet som trening for skiløpere og andre idrettsutøvere, men med innføringen av det svenske oljekompasset (Silva-kompasset) rundt 1930, slo orientering gjennom som selvstendig idrett både i Norge, Sverige og Finland.

I 1934 ble orientering organisert som et utvalg under Norges Fri-idrettsforbund, i 1935 også i Arbeidernes Idrettsforbund. Norges Orienteringsforbund (NOF) ble stiftet i 1945 og har ca. 23 000 medlemmer i rundt 400 klubber (per 2024).

Norske individuelle seniormesterskap er arrangert fra 1937 for menn og 1948 for kvinner.

I 1970-årene ble orientering en av Norges største og mest populære idretter og fikk også større internasjonal utbredelse, blant annet i Mellom- og Øst-Europa, hvor Sveits var et pionerland. En viktig forutsetning for dette var utviklingen av en internasjonal standard for symbol- og fargebruk på kartene i 1960-årene, hvor Norge stod sentralt. Den første internasjonale kartnormen ble innført i 1975 og revideres omtrent hvert tiende år.

Det avvikles årlig rundt 900 norske konkurranser åpne for alle, hvor de største har opptil 3000 deltakere.

EM ble arrangert i 1962 og 1964 og gjenopptatt i 2002 med arrangement annethvert år. VM er arrangert fra 1966, annethvert år til 2003, deretter hvert år. VM ble arrangert i Kongsberg i 1978, i Grimstad i 1997, i Trondheim i 2010 og Mørk i Spydeberg i 2019.

Fra 1986 er det arrangert en offisiell verdenscup hvor man kårer sammenlagtvinnere både individuelt og i stafett. Andre store internasjonale konkurranser er stafettene Tiomila i Sverige og Jukola i Finland, samt svenske O-ringen, som er et femdagers individuelt etappeløp med opptil 25 000 løpere hver dag.

• norske verdensmestere i orientering
• norske europamestere i orientering
• norske verdenscupvinnere i orientering
• norgesmestere i orientering