normativ

Skillet mellom normative og deskriptive påstander ble først velkjent gjennom David Humes filosofi. Hume kritiserte mye av samtidens moralfilosofi for å trekke normative konklusjoner av deskriptive premisser, noe han mente ikke utgjorde logisk gyldige slutninger.

Skillet har siden vært viktig blant annet for å avgrense vitenskapenes oppgaver. Vitenskapenes primære oppgave har blitt forstått som å beskrive verden, mens normative vurderinger har i mange tilfeller blitt forstått som primært å tilhøre filosofien. Grunnen til dette er at normative utsagn ikke åpenbart lar seg avgjøre ved empiriske undersøkelser.

Selv om vitenskapene kan sies å ha beskrivelse som sitt hovedformål, betyr ikke det at de ikke også befatter seg med normative spørsmål. Særlig innen vitenskaper som beskjeftiger seg med mennesket og menneskelig aktivitet, som medisin og samfunnsvitenskapene, forekommer vurderinger og anbefalinger som en sentral del av den vitenskapelige aktiviteten. Mer generelt vil alle slags vitenskapelige vurderinger av metode også være av normativ art.

Innen filosofien er det en stor debatt om hva som utgjør et normativt utsagn. Det kan hevdes at skillet mellom det beskrivende (hvordan ting er) og det vurderende (hvordan ting bør være) verken er særlig vanntett eller utfyllende. Noen setninger, som for eksempel «dette er en grunn til å handle», ser ut til å ha en beskrivende form, men har et klart vurderende innhold. Det samme gjelder setninger som «det er tillatt å …» eller «det er forbudt å ...».

Utfordringene i å skille mellom det deskriptive og normative kan også ses i språklige definisjoner, slik man for eksempel finner dem i en ordbok. Selv om definisjoner er klare påstander om hva noe er (deskriptivt) eller hvordan et uttrykk faktisk brukes, fungerer de gjerne også som rettesnorer for hva som er korrekt bruk av et uttrykk (normativt).

På tross av at det er uklart hvordan normative utsagn skiller seg fra de deskriptive, så vil likevel de fleste mene at det er snakk om et relevant og nyttig skille. Blant annet finnes det klare eksempler på utsagn som klart faller inn under enten det normative eller det deskriptive (som eksemplene øverst i artikkelen).

Et annet spørsmål som har vært mye diskutert i filosofien, er om normative utsagn kan ha sannhetsverdi – det vil si om de kan være sanne eller usanne.

Posisjonen som går ut på at normative utsagn har sannhetsverdi, kalles kognitivisme, mens posisjonen som benekter muligheten for dette, kalles non-kognitivisme.

Med tanke på hvor mye som kan forstås som normativt, blir gjerne non-kognitivisme regnet for å bli for omfattende, og mange non-kognitivister begrenser derfor denne posisjonen til bare å gjelde enkelte typer normative utsagn, som moralske utsagn.

En annen viktig debatt går ut på om normative utsagn omhandler naturlige fenomener som i prinsippet kan erkjennes empirisk (se naturalisme). Begge disse debattene er sentrale debatter innen den grenen av filosofi som kalles metaetikk.

En mulighet er å forstå det normative på en slik måte at det har å gjøre med én av de følgende faktorene eller en kombinasjon av disse:

• det som er verdifullt (godt og dårlig)
• hva vi har grunner til å gjøre
• hva vi bør gjøre

En viktig debatt i denne forbindelsen er forholdet mellom disse tre komponentene og deres forklaringsmessige prioritet. For eksempel kan man spørre om vi har grunner til å gjøre noe på grunn av verdien av å gjøre det, eller om noe er verdifullt på grunn av grunnene til å fremme det (sistnevnte posisjon kalles på engelsk for buck-passing theory of value).

Videre diskuteres det om vi kan snakke om ulike typer verdier og grunner, og om eventuelt ulike typer verdier og grunner er kommensurable.

Det finnes også en rekke andre debatter innen filosofi som har å gjøre med det normatives natur. Dette er et sentralt tema innen blant annet rettsfilosofien.

• norm
• etikk