nisse

Ifølge folketroen var nissen liten av vekst med et furet gammelmannsansikt med hvitt eller grått skjegg. Han hadde rød topplue, grå vadmelsbukser og jakke. På bena hadde han tresko, eller fine sko med sølvspenne. Som regel var nissen usynlig, men av og til kunne man få øye på ham. Selv om han ikke viste seg, var han aldri langt unna, og han fulgte med på det som skjedde.

Nissen ble ikke regnet for å være direkte farlig, men han var snarsint og svært bestemt. Felles for de fleste fremstillingene er at nissene var vesener med temperament, ofte var de både lunefulle og skadefro. Man gjorde derfor klokt i å holde seg til venns med dem. Det var viktig å sette ut julegrøt med smørøye til nissen på låven julaften. Da ville han hjelpe til med arbeidet på gården i det kommende året. Hvis han ikke fikk den oppvartningen han hadde krav på, kunne han stelle i stand mye bråk.

Stort sett er det nissen som mannsfigur vi møter i fortellingene, og som regel dukker han opp alene. Det finnes imidlertid også fortellinger om nissekoner og nissebarn, slik som i fortellingene om de underjordiske. Nissen kunne ofte utføre kvinnelige og mannlige arbeidsoppgaver like godt. I fortellingene plasserer nissene seg dermed på siden av menneskenes tradisjonelle kjønnsrollemønster.

Nissene bodde på låven, i fjøset eller i stallen, eller under disse bygningene. Det hendte også at de bodde ute i naturen, ofte i gamle trær eller fjell. I en del fortellinger fra Nordland fremstår nissen også som sjø- og båtvant og var ofte med i fiskebåtene til havs. Nissene hørte nærmere til naturen enn til menneskenes kultur, og dette gir dem spesielle egenskaper og muligheter.

Forestillingen om nissen er trolig en rest etter fedredyrkingen på gårdene i førkristen tid. Da fikk «haugbonden», «rudkallen» eller gardvorden – gårdens grunnlegger og rydningsmann som ofte var gravlagt i en gravhaug på gården – offergaver i form av mat og øl til de store høytidene i året, først og fremst julen. Han var en husvette som folket på gården viste ærefrykt og ofret til for å få god vekst, fred og fruktbarhet.

Troen på gardvorden overlevde innføringen av kristendommen på 1000-tallet, og han gled inn i folketroen sammen med forestillinger om troll, draug og hulder. I eventyrene ble han til en liten mann som stelte, striglet og børstet dyrene, og som beskyttet dyr og mennesker på gården mot vonde makter.

Den norske nissen har vært gjenstand for ulike fortolkninger. Fra 1500-tallet og frem til 1800-tallet beskrev protestantiske prester og andre lærde menn forestillingene om nisser og andre overnaturlige vesener i folkelig tradisjon som villfarelser, overtro og falsk religion, det vil si rester av katolisisme og hedendom. Slike forestillinger ble derfor demonisert, og nissene ble beskrevet som onde og som djevelens representanter. Med opplysningstiden på 1700-tallet forsvant en del av overtroen, men nissen ble reddet av eventyrsamlere og folkeminnegranskere på 1800-tallet. Deres arbeid resulterte i at mange fortellinger om nissene ble skrevet ned, og de ble et symbol på det ekte og opprinnelige i den norske kulturen. I fortellingene beskrives ikke nissen som en entydig figur, men som ulike skikkelser som hadde forskjellige navn, funksjoner og egenskaper.

På slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet ble det skapt en litterær tradisjon om nissene der de ble forenklet, stereotypifisert og tilpasset til nye tiders behov og bruk. Noen egenskaper ved dem og noen motiver i fortellingene ble fremhevet til fordel for andre. Det er i denne sammenhengen at nissen som en mer entydig figur ble skapt.

Det finnes flere teorier om hvorfor disse vesenene fra folketroen fikk fellesbetegnelsen nisse. Nisse eller Nis er et kjælenavn for Niels eller Nils som først dukker opp i Danmark gjennom Nikolas-dyrkingen i middelalderen, og senere i Sverige. I Danmark hadde mange bønder, ifølge folkeminnesamleren Just Mathias Thiele, gitt den hedenske gardvorden oppnavnet Nis. Betegnelsen har sannsynligvis kommet til Norge herfra.

Nissen som hjemmets beskytter var en gammel tradisjon som ble vekket til live igjen med den nasjonalromantiske bølgen på 1800-tallet. Fra gammelt av var det spesielt viktig å stelle godt med ham i julen. At navnet Nis eller Nils er kortform av Nikolaus kan ha bidratt til at fjøsnissen ble knyttet til julen, fordi Nikolaus den hellige var knyttet til gaver og julefeiring. Mens andre europeiske land på 1800-tallet skapte julenisser med inspirasjon fra Nikolaus den hellige i senmiddelalderen, ble det den lille nordiske nissefiguren som skulle tjene som vår julenisse på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. I Norge ble det mange steder en tradisjon at gårdsnissen eller fjøsnissen la gaver til barna i strømper som ble hengt opp kvelden før julaften eller i skoene de skulle ha på seg julaften.

I løpet av 1800-tallet ble det tradisjon med julekort og julehefter, og på juletegningene var nissen med. De første bildene av fjøsnissen knyttet til jul ble trolig malt av den nordiske kunstnerkolonien i Roma på 1830-tallet, der de danske malerne Constantin Hansen og Johan Thomas Lundbye var de første store nissetegnerne. Det første norske julenissekortet ble tegnet av Wilhelm Larsen i 1883. På dette kortet er nissen illustrert som en liten gråkledd mann med rød topplue som treffsikkert kaster snøballer på et gjerde der de formes til hilsenen «Glædelig Jul».

I årene som fulgte kom det mange illustrasjoner av nisser på julekort, blant annet tegnet av kunstnere som Nils Bergslien, Brynjulf og Knud Bergslien og Erik Werenskiold. De norske illustrasjonene av nissen forholder seg til bildet som ble skapt av ham etter innsamlingen av folkeminnene på 1800-tallet, men han gjøres mer harmløs på julekortene enn i de gamle sagnene. Han fremstilles ikke lenger som en vette fra den folkelige forestillingsverdenen. Noen kort viser nisser på låven, andre nissen som er ute på fiske og noen viser også nissen på en slede med en gris forspent i front. Illustrasjonene bærer alle preg av at nissen settes inn i den norske julefeiringen.

Etter 1900 ble nissen symbol for folkelig motstand. Etter nasjonalromantikkens interesse for nissen ble han en viktig symbolfigur for norsk kultur og tradisjon og et symbol på norsk mentalitet. På postkort fra det som kalles forbudstiden mot brennevin og hetvin på 1920-tallet ser vi lure nisser i båt med brennevin de ganske sikkert har fraktet med seg fra utlandet. Nissen er her et symbol på nordmannen som trosser forbudet. Postkortene må tolkes som en politisk protest mot datidens alkoholpolitikk.

Under andre verdenskrig ble nissen en sentral figur i den symbolske motstanden mot okkupasjonsmakten Tyskland. Forlaget Åsmund S. Lærdal i Stavanger ga ut en serie på ni julekort julen 1941, der nissene ønsket god jul til alle nordmenn. 22. desember samme år ble alle landets postkontor pålagt å inndra disse kortene. Okkupasjonsmakten forsto raskt hvilken symbolsk betydning nissen hadde i den norske kulturen. Nisselua ble også et kjent motstandssymbol under krigen. Den ble oppfattet som en demonstrasjon og forbudt fra 26. februar 1942. Den røde lua som frihetssymbol går imidlertid helt tilbake til den franske revolusjon i 1789.

Nisselua ble også et symbol for EU-motstanderne i forbindelse med folkeavstemningene om EU-medlemskap i 1972 og 1994.

• julenissen

• Berg, Knut Anders, Liv Berit Tessem og Kjetil Wiedswang 1993. Julen i norsk og utenlandsk tradisjon, Gyldendal norsk forlag, Oslo.
• Hallbert, Britt-Marie, 1995. Året rundt i naturen. Merkedager – tradisjoner – folketro, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.
• Ohrvik, Ane 2004. Nisser. Fra helgen til sinnatagg, Humanist forlag AS, Oslo.