Illustrasjon av Tarsipes rostratus.
Nektarpossum er den eneste arten i nektarpossumfamilien. Den er svært liten med mange tilpasninger til en spesiell levemåte: den lever kun av nektar og pollen. Den lever også kun i et svært spesielt habitat.
Nektarpossumen er bare 7-9 centimeter lang, med en hale på 7-10 centimeter. Hannen er litt mindre enn hunnen, men hunnen kan veie betydelig mer. Hannen veier opptil 10 gram, mens hunnen veier opptil 20 gram. Pelsfargen er grå til rødbrun, med tre mørkebrune striper over ryggen. De to ytterste stripene kan være svake og knapt synlige. Buken er gråkvit. Frambeina er gode til å gripe rundt stengler og greiner med, og brukes også til å holde blomster med. På bakbeina er andre og tredje tå sammenvokst og brukes til pelspleie, som hos andre arter i ordenen Diprotodontia (syndactyli). Første tå er motstående de fire andre tær både på fram- og bakbein, noe som gir godt grep rundt greiner. På alle tær er det negler i stedet for klør. Halen er ikke en gripehale, men når dyret snor den rundt stengler faller det ikke ned.
Nektarpossumen har mange tilpasninger til det å leve av nektar. Snuten er lang og spiss for å trenge inn i blomstene. Tennene er redusert eller mangler helt, bortsett fra to fortenner i underkjeven. Disse peker framover og fungerer som støtte for tungen. Tungen er to centimeter lang og kan strekkes langt ut, den har en kjøl på undersiden som stiver den av. Spissen er børsteformet og brukes til å slikke opp nektar og pollen fra blomster. Kjevene er for svake til å kunne bite eller tygge. Magen har en tynn utposning som brukes til å samle opp nektar. Tarmene er korte og dyret har ingen blindtarm. Nyrene er effektive til å skille ut vann, det er nødvendig siden nektar inneholder hele 80 prosent vann.
Nektarpossumen lever i lynghei og krattskog i det sørvestre hjørnet av Australia. Dette lyngheilandskapet finnes på sandsletter langs kysten, der det ble dannet for 40 millioner år siden. Det er spesielt rikt på blomsterplanter i familiene Proteaceae og Myrtaceae, som produserer mye nektar året rundt. En enkelt plante kan produsere nektar over flere uker eller endog måneder. Dette habitatet har vært stabilt siden det ble dannet, noe som har muliggjort nektarpossumens utvikling og spesialisering.
Nektarpossumen klatrer opp til blomstene og kan også hoppe fra grein til grein. Den trenger daglig å spise nesten sin egen vekt i nektar og rundt ett gram pollen. Nektar inneholder nesten bare sukker, mens pollen inneholder protein. Når det er kaldt eller lite mat kan den gå i kortvarig dyp dvale, da senker den kroppstemperaturen ned til 5 °C for å spare energi. Aktive dyr har uvanlig høy kroppstemperatur og høy forbrenning. Nektarpossumen er mest nattaktiv.
Den er særlig aktiv i skumringen, øyet er tilpasset lite lys. Den bygger ikke reir, men kan noen ganger sove i fuglereir. Den sover sammenkrøllet til en ball, da fungerer stripene langs ryggen som kamuflasje. Om ikke dette er nok, har nektarpossumen god hørsel og stor synsvinkel for raskt å oppdage rovdyr, og den er svært kvikk til å stikke av.
Hunner dominerer over hanner fordi de er større og dermed kan jage hanner fra blomster. Nektarpossumer lever alene, luktesansen er viktig for deres kommunikasjon. Den eneste lyden de lager er høyfrekvente skrik. De fleste lever kortere enn ett år og svært få blir to år gamle. Tettheten i bestanden varierer voldsomt, opptil ti ganger, noe som har sammenheng med fødetilgangen. Nektarpossumen er ikke territoriell, men dominanshierarkiet etter størrelse kan regulere forholdet mellom individer.
Nekarpossumer blir kjønnsmodne mens de enda er halvvoksne og kun et halvt år gamle. Deretter bærer hunnen unger i pungen det meste av sitt korte liv. Hun kan få 2-4 kull på et år, med fire unger i kullet. Hun parer seg igjen kun 2-4 dager etter en fødsel. Ved fødselen er ungene de minste av alle pattedyr, de veier kun 3-6 milligram. Ungene forlater pungen to måneder gamle (det er sjelden alle lever så lenge), men kan fortsette å die i enda en måned. Det hender at de rir på morens rygg.
Nektarpossumen kan formere seg gjennom hele året, ungenes overlevelse avhenger av tilgangen på nektar. Hannen investerer svært mye i sin formeringskapasitet, hans testikler kan veie hele 4 prosent av kroppsvekten og hans sædceller er de lengste som er kjent; hele 0,36 millimeter lange. Hannene konkurrerer om å få pare seg med hunner, og i omtrent 90 prosent av alle kull har ungene flere fedre.
Få fossile arter i nektarpossumfamilien er funnet. Nektarpossumens mange og spesielle tilpasninger gjør dens slektskap med andre pungdyr vanskelig å plassere, men genetiske studier viser at den hører hjemme i ordenen Diprotodontia. Den lever ofte nesten uten å bli oppdaget av mennesker, til tross for at den kan være det vanligste pattedyret i sitt område.
En allerede i utgangspunktet begrenset utbredelse er blitt betydelig redusert som følge av habitatødeleggelse, dette foregår fortsatt til en viss grad. Branner og tørke som følge av klimaendringer er en trussel, fordi plantene nektarpossumen avhenger av forsvinner. Den er klassifisert som ikke truet (LC), men det er likevel grunn til bekymring for dens framtid.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.