Minstevannføring er minste tillatte vannføring i regulert vassdrag (til vannkraft, drikkevann eller annet uttak av vann fra et vassdrag). Minstevannføringen, som angis i m³/s (kubikkmeter per sekund), fastsettes vanligvis basert på en konsekvensundersøkelse ved konsesjonsbehandlingen. Det konkrete nivået på minstevannføringen angis som del av konsesjonsvilkårene.
Krav om minstevannføring er hjemlet i vannressursloven av 24. november 2000, hvor § 10 sier følgende:
Ved uttak og bortledning av vann som endrer vannføringen i elver og bekker med årssikker vannføring, skal minst den alminnelige lavvannføring være tilbake, hvis ikke annet følger av denne paragraf. Det samme gjelder når vann holdes tilbake ved oppdemming. I konsesjon til uttak, bortledning eller oppdemming skal fastsetting av vilkår om minstevannføring i elver og bekker avgjøres etter en konkret vurdering. Ved avgjørelsen skal det blant annet legges vekt på å sikre:
Vassdragsmyndigheten kan gi tillatelse til at vilkårene etter første og annet ledd fravikes over en kortere periode for enkelttilfelle uten miljømessige konsekvenser. Vedtak etter dette ledd kan ikke påklages.
Vassdragsreguleringer er blant de vanligste påvirkningene i norske vassdrag, som en konsekvens av at norsk produksjon av elektrisitet i det alt vesentlig kommer fra vannkraft. I senere år (etter at vannressursloven ble gjeldende) er det som hovedregel krav om minstevannføring forbundet med gitte tillatelser om vannuttak. I mange eldre konsesjoner eller fra mange bekkeinntak er det imidlertid oftere manglende krav om årssikker minstevannføring. Da er det kun restvannføring (fra uregulerte deler) som gir en viss vanngjennomstrømming, om ikke elva tørrlegges på tider av året.
I elver med småkraftverk er dette ofte basert på hydrologiske metoder, for å sikre at vannføringen ikke blir lavere enn det historisk har vært cirka fem prosent av tiden (såkalt Q95).
Minstevannføring er et av de mest sentrale og effektive avbøtende tiltakene for å ivareta miljøverdier i og langs regulerte vassdrag, både for å beskytte økologi, ivareta leveområder (habitat) og landskapsopplevelsen. Derfor er også behovet for miljøtilpassede vannføringer, ofte sentrale tema i vilkårsrevisjoner.
Det er mange eksempler på at minstevannføringskrav varierer over året, eller er pålagt kun på deler av året. Et av de mest kjente kravene til minstevannføring gjelder Vøringsfossen; en av Norges mest kjente turistattraksjoner, har høy minstevannføring (12 m3/s) kun om sommeren av hensynet til sommerturister.
Flere forskningsprogrammer (blant annet Cedren og Hydrocen) har utviklet verktøy og avbøtende tiltak om vannkraft og miljø. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) hadde øremerkede midler til forskningsprogrammet «Miljøbasert vannføring» om metoder og tiltak for å designe vannuttak så miljøtilpasset som mulig. Målet med slike tiltak er å sikre livskraftige bestander av fisk, elvemusling og andre vannavhengige arter og naturtyper, samt ivareta friluftsliv og landskapsopplevelser i og rundt vassdrag med vannkraftproduksjon.
Resultatet fra dette og andre relaterte prosjekter er nyttig i forbindelse med modernisering av miljøvilkår i eksisterende vannkraftkonsesjoner (vilkårsrevisjon) så vel som for å nå miljømålene i vedtatte planer for gjennomføringen av EUs vanndirektiv. Det mest detaljerte kunnskapsgrunnlaget om minstevannføringer finnes trolig om effekter på villaks og andre laksefisker, som har fått spesielt mye fokus i Norge, med egen håndbok for miljødesign tilpasset laksens livssyklus.
Vassdragsreguleringer uten miljøtilpasset vannføring regnes normalt ikke som miljømessig bærekraftig aktivitet (EUs taksonomi for bærekraftig aktivitet).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.