messe (musikkverk)

Forutsetningen for messen som musikkverk er at menighetssangen i stor utstrekning ble erstattet av korsang. Denne utviklingen skjedde over lang tid, men tok fart på 800-tallet som følge av økt kompleksitet i de gregorianske melodiene. Fordi de faste messeleddene (ordinarieleddene) er de samme gjennom hele kirkeåret og dermed byr på mange fremføringsmuligheter, har et stort antall komponister fra 1300-tallet av ønsket å tonesette disse leddene flerstemmig. En messe med musikk til alle de faste messeleddene, komponert av én og samme komponist, kalles en gjennomkomponert eller syklisk messe. De første messene i denne sjangeren oppstod i ars nova-perioden, og den første med kjent opphavsperson er Guillaume de Machauts Messe de Nostre Dame fra rundt 1360.

Messene fra middelalderen og renessansen er ofte basert på en gregoriansk melodi som ligger i tenorstemmen. En slik messe kalles parafrasemesse eller cantus firmus-messe. Cantus firmus kunne også være en verdslig melodi. En virkning av denne komposisjonsteknikken var at tonene i cantus firmus ble trukket ut i lange noteverdier. Etter hvert ble det også vanlig å fordele motiver fra cantus firmus på alle stemmene. De såkalte parodimessene bygger på andre polyfone komposisjoner, for eksempel en motett. De viktigste messekomponistene i den tidlige renessansen er Guillaume Dufay, Johannes Ockeghem, Josquin des Prez, Heinrich Isaac og John Taverner. En messe kunne få navn etter den benyttede cantus firmus, for eksempel Missa Pangue lingua av des Prez eller Missa L'homme armé av Dufay. Sistnevnte bygger på en verdslig melodi.

Den tiltakende bruken av polyfon musikk i messen skjedde ikke uten kritikk. Noen mente at det var vanskelig å oppfatte ordene, mens andre kritiserte det vokale virtuoseri som lett kunne få et preg av underholdning. Tridentinerkonsilet diskuterte spørsmålet om den flerstemmige kirkemusikken. Noen av kardinalene ønsket kun énstemmige messer. Diskusjonene resulterte i et generelt forbud mot all musikk som inneholder vellystige eller urene ting, det være seg i sang eller orgelspill. Dermed var den flerstemmige, gjennomkomponerte messen sikret et videre liv.

Palestrina var den dominerende komponisten av messer på 1500-tallet. Hans stil ble godtatt av kirken og dannet et forbilde for mange senere komponister. Han skrev 104 messer for kor a cappella. De er fire-, fem- eller seksstemmige og har beholdt sin plass på repertoaret til vår tid.

Ved reformasjonen falt mye av grunnlaget for gjennomkomponerte messer bort. I de lutherske områdene ble messens liturgi i prinsippet beholdt, men menigheten skulle delta aktivt med salmesang. Flere av de faste liturgiske leddene ble omgjort til menighetssalmer på tysk, henholdsvis andre folkespråk. De lutherske kirkemusikerne tonesatte i liten grad latinske tekster. De lånte heller fra det katolske repertoaret ved behov. Men latinen falt ikke helt bort før på 1700-tallet, og ved hoffene og de større bykirkene var det ikke uvanlig at Kyrie og Gloria ble fremført av kor a cappella eller konserterende. En produktiv komponist av messer og annen liturgisk musikk på latin var Michael Preatorius. Hans hovedverk i denne sjangeren er Missodia Sionia fra 1611. Andreas Hammerschmidt komponerte 16 og Johann Sebastian Bach fire missae breves. I de kalvinistiske områdene ble messeliturgien avskaffet og erstattet av prekengudstjenester uten kunstmusikk.

I den romersk-katolske kirken ble den sykliske messen videreført, og i den tidlige barokken (begynnelsen av 1600-tallet) oppstår den såkalte missa concertata, det vil si messer for ett eller flere kor, solister og orkester. Hyppige vekslinger mellom tutti og soli er typiske. De kan også ha rent instrumentale partier, for eksempel en innledende sinfonia. Et tidlig eksempel er Francesco Cavallis Missa concertata fra 1656. Sjangeren ble dyrket av en rekke kjente og mindre kjente komponister. Til de mest kjente hører Joseph Haydn, Wolfgang Amadeus Mozart og Franz Schubert. Det sykliske prinsippet kom nå også til uttrykk i sammenbindende tematikk. Konserterende messer skulle ikke fremføres i fastetiden, verken i katolske eller lutherske områder.

Store og ressurskrevende messer kunne naturligvis ikke fremføres i alle kirker, og i andre halvdel av 1700-tallet ble det populært med enklere og mer folkelige messer for små besetninger, ikke sjelden bare en eller to sangere og orgel, såkalte pastoralmesser eller ruralmesser. På 1800-tallet vendte cecilianismen seg mot konsertmessene og propagerte messer i arkaiserende stil for kor og orgel eller kor a cappella. I praksis ble a cappella-messer ofte ledsaget av orgel colla parte.

Tidkrevende messesatser gjorde ikke nødvendigvis den katolske messen utilbørlig lang, ettersom presten leste alle de liturgiske tekstene stille mens koret sang. Den sungne og den leste messen behøvde med andre ord ikke være synkronisert. Det enkelte ledd ble mer og mer oppdelt i mindre seksjoner med vekslende besetning, taktart, tempo og dynamikk. Dette gjelder også Bachs rundt to timer lange messe i h-moll, hvor Gloria-satsen har ni seksjoner. Dette verket har en lang og komplisert tilblivelse, og det er uklart om det i det hele tatt var ment for liturgisk bruk. Ludwig van Beethovens Missa sollemnis var med sin varighet på 80–90 minutter allerede i utgangspunktet ment for konsertfremføring.

På 1900-tallet ble store konsertmesser komponert av komponister som Leonard Bernstein (Mass; A Theatre Piece, et skuespill med tillagte liturgiske og nyskrevne tekster), Igor Stravinsky (de klassiske latinske tekstene), Leos Janacek (kirkeslaviske tekster) og Paul Hindemith (latinske tekster, a cappella). Frigjøringen fra den opprinnelige liturgiske konteksten er en utvikling som også gjør seg gjeldende for rekviemmessen (dødsmessen). Men en rekke messer til liturgisk bruk med bruk av kirketonal harmonikk og gregorianske melodier så også dagens lys, ikke minst i England og Frankrike. Blant mange som har bidratt til den liturgiske messesjangeren, kan nevnes Benjamin Britten og Francis Poulenc.

Etter det andre vatikankonsil og den påfølgende liturgireformen er bruk av gjennomkomponerte messer i den romersk-katolske kirken langt på vei gått av bruk. De regnes som vanskelige eller rent ut umulige å forene med prinsippet om de troendes deltakelse i messen, med bruken av folkespråket og opphøret av prestens stille bønner samt med de enkelte leddenes funksjon og plass i liturgien. De gjennomkomponerte messenes arena er derfor – med noen unntak i katolske, tyskspråklige områder – i dag primært konserten, enten den finner sted i kirkehus eller konserthus.

I nyere tid er det blitt skapt folkespråklige messer med bruk av lokal folkemusikk, slik som Missa luba (fra Kongo) og den latinamerikanske Misa criolla av Ariel Ramirez.Fra rundt 1970 har norske kirkemusikere komponert messer for menighet, kor og ulike instrumentarier. Mest kjent er Knut Nystedts Spes mundi og Egil Hovlands Allehelgensmesse, beggefra 1970. I disse messene er også andre ledd enn ordinarieleddene tonesatt, og noen av tekstene er nyskrevne. Trond Kverno har skrevet en rekke messer, hvorav noen er rent vokale og har latinske tekster.

Kyrie har messens korteste tekst, «Herre, miskunne deg», og det er den eneste på gresk. Mange tekstgjentakelser forhindrer at satsen blir uforholdsmessig kort. Musikken har et gjennomgående alvorlig preg, ofte i moll, og er normalt delt i tre. Andre del, «Christe eleison», som nevner Kristus, får ofte et mildere preg enn første og tredje del. Musikken til første del kan bli gjentatt i tredje del.

Gloria med den utvidede teksten Laudamus følger umiddelbart på Kyrie. Det er en jublende sats som kontrasterer med Kyrie. Leddet har en av messens lengste tekster, og musikken er ofte delt inn i flere seksjoner fordelt på kor og solister. Stilen er ofte mer homofon enn Kyrie. Noen Gloria-satser mangler de innledende ordene «Gloria in excelsis Deo» (Ære være Gud i det høyeste) siden disse skulle intoneres av presten. Korsatsens første ord blir da «Et in terra pax» (og fred på jorden).

Credo er messens midtsats og dens lengste tekst (den nikenske trosbekjennelse). Strukturen er alltid tredelt, da trosbekjennelsen har tre artikler som uttrykker troen på den treenige Gud: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Innholdet er svært variert og innbyr til de mest forskjellige musikalske teknikkene og stemningene. Et særlig spenningsfylt punkt er overgangen i andre artikkel fra «crucifixus ...» (korsfestet ...) til «et resurrexit» (stod opp fra de døde). Leddet kan bli svært langt og tonesettes derfor ofte overveiende homofont og syllabisk. I likhet med Gloria mangler noen Credo-satser de innledende ordene «Credo in unum Deum» (Jeg tror på én Gud) siden disse skulle intoneres av presten. Korsatsens første ord blir da «Patrem omnipotentem» (den allmektige Fader).

Sanctus står i begynnelsen av nattverdliturgien og er messens musikalske høydepunkt. Her tas alle tilgjengelige musikalske ressurser i bruk. Teksten er relativt kort, og innledningen med det trefoldige hellig inviterer til en homofon behandling. På 1800-tallet begynner flere komponister å la Sanctus åpne pianissimo i en mysteriøs stemning. Ved «Osanna in excelsis» (Hosianna i det høyeste) blir musikken mer polyfon. Neste del av leddet begynner med ordene «Benedictus qui venit» (Velsignet er han som kommer) og gjerne solistisk fremført. Med et mer avdempet preg skapes her en kontrast. Deretter gjentas «Osanna in excelsis». Benedictus blir til dels skilt ut som et eget ledd som synges etter nattverdens innstiftelsesord (Verba).

Messen slutter stillferdig med Agnus Dei, også dette en kort, tredelt tekst med to bønner om miskunn og én om fred. Den siste bønnen, med ordene Dona nobis pacem (Gi oss fred), kan bli skilt ut som en egen sats. Tematisk knytter ofte Agnus Dei tilbake til Kyrie.

Messetekstene gir ikke anledning til å skape en overdådig finale, noe enkelte komponister kompenserer med å legge til en fuge over Amen eller et Ite, missa est (messens utsendelsesord).

For å gjøre de enkelte leddene kortere hender det at en komponist lar tekstene, særlig de lange (Gloria og Credo), overlappe i de forskjellige stemmene. Slike messer kalles missa brevis. Et eksempel er Joseph Haydns Missa brevis Sancti Joannis de Deo.