massemedier

Oppkomsten av massemedier henger i Europa nøye sammen med fremveksten av nasjonalstaten, med et enhetlig språk og et felles utdanningssystem, som gjennom bokproduksjonen også har lagt grunnlaget for alminnelig leseferdighet. Et høyt teknologisk nivå er den andre viktige forutsetningen for endringer i massekommunikasjon. Samlet forelå de fleste av disse betingelsene for et omfattende mediesystem mot slutten av 1800-tallet, da gjennombrudd i trykketeknikk og papirfabrikasjon gjorde det mulig å senke prisen på aviser. Den teknologiske utviklingen på 1900-tallet la grunnlaget for radioen og etter hvert fjernsynet, som ble et dominerende massemedium i siste halvdel av 1900-tallet.

Den teknologiske utviklingen preger massemediene minst like sterkt som i forrige århundre. Siden midten av 1960-årene er den tekniske fremstillingen av aviser endret på nesten alle områder ved bruk av datateknologi og offsetpresser. Fjernsynet har utviklet seg fra et nasjonalt massemedium til å bli både internasjonalt (via satellitt) og lokalt (via kabel). Enklere og billigere opptaks- og senderutstyr har lagt grunnlaget for lokalt drevet kringkasting.

Massemedia har de siste tiårene hatt stor betydning for utformingen av den politiske dagsorden, det vil si hvilke saker de politiske ledere vier oppmerksomhet og eventuelt gjør endringer. Mediene fungerer uavhengig av de politiske myndighetene. Medienes økende rolle gjør at mange forsøker å bruke dem. Det gjelder politikere selv, men også organisasjoner, ulike aksjonsgrupper, enkeltbedrifter og enkeltpersoner. Massemedia, spesielt fjernsynet, har også bidratt til en mer personorientert politisk debatt.

I takt med den digitale utviklingen med fremveksten av sosiale medier har såkalte «fake news» blitt en trussel mot tradisjonell og redaktørstyrt nyhetsformidling. Begrepet «fake news» ble for alvor allment kjent og tatt i bruk i den amerikanske presidentvalgkampen i 2016. Nyheter fra en del redaktørstyrte medier ble mistrodd og avfeid som uriktige, særlig blant Donald Trumps tilhengere. I tillegg ble «fake news» spredd i sosiale medier for å påvirke valgkampen. Mest oppsikt vakte det da russiske initiativ for å påvirke valgkampen ble avslørt.

Dagsavisene begynte for alvor å vokse frem i siste halvdel av 1800-tallet. De fleste knyttet seg til partier, i første omgang Venstre og Høyre. Fordi de første avisene fikk et konkurransemessig fortrinn fremfor senere aviser, har flere opprinnelige Høyre- og Venstre-aviser vært dominerende like til vår tid. Disse avisene oppstod imidlertid ikke som partieide aviser (de var hovedsakelig privateide), og siden 1970-årene har praktisk talt alle avisene kuttet båndene til de politiske partiene. Arbeiderpressen fikk sitt gjennombrudd i første halvdel av 1900-tallet, og avpolitiseringen kom også til disse avisene fra slutten av 1980-tallet.

Mens de trykte mediene har vært preget av konkurranse og partipolitikk, hadde de elektroniske mediene inntil 1980-årene et enhetlig og nøytralt preg. Kringkastingsselskapet startet sine sendinger i Oslo som et privat selskap med reklame i 1925. Dette, og tre andre lokale kringkastingsselskap, ble til det statlige Norsk rikskringkasting i 1933. NRKs monopol, både for radio- og fjernsynssendinger, ble gradvis uthulet i 1980-årene. Fra 1981 kom de første private nærradioene, og i 1988 den første norske reklamefinansierte fjernsynskanalen (TVNorge).

Mediebransjen utviklet seg til å bli en viktig økonomisk sektor i moderne samfunn. Massemediene er sterke drivkrefter som formidlere av reklame og informasjon om aktører og produkter. Massemediene blir ofte kalt «den fjerde statsmakt» på grunn av den kontrollfunksjon de har i forhold til de andre statsmaktene; regjering, parlament og rettsapparat.

Den typiske virkningen av massekommunikasjon er at eksisterende holdninger forsterkes. På nye områder, der det ennå ikke har dannet seg faste holdninger, har massemediene lettere for å forme opinionen. Man har videre mange indirekte eksempler på medienes påvirkninger; for eksempel har mediene stor betydning for folks valg av emner ved vanlige samtaler, og påvirker dermed deres inntrykk av hvilke temaer som er viktige. Massemediene er i stadig større grad en formidler av menneskets opplevelser og erfaringer, mens disse før massemedienes æra for det meste var hentet fra direkte kontakt med andre personer.

Det har fra 1990-årene vært en tendens til at de tradisjonelle massemedienes utbredelse er i ferd med å svekkes til fordel for mindre og mer spesialiserte media, fremfor alt digitale medier som har oppstått ved fremveksten av internett.

Se også avis, kringkasting og fjernsyn, og kapitlene om massemedier under de enkelte land.

Tabellen nedenfor viser mediebruk målt i prosent hos personer over 9 år. Fram til og med 2021 gjelder tallene aldersgruppen 9-79 år. Fra og med 2022 er det ingen øvre aldersgrense. (Kilde: Statistisk Sentralbyrås Norsk Mediebarometer, publisert april 2023).

Den mest sentrale lovbestemmelsen for massemedier er Grunnloven § 100 om ytringsfrihet, som ble revidert i 2004. Nytt er blant annet at Staten er forpliktet til å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale – det såkalte infrastrukturkravet.

Lov om åpenhet om eierskap i medier gir Medietilsynet grunnlag for å skape større åpenhet, oppmerksomhet og kunnskap om eierforholdene i norske medier. Informasjonen skal gjøres tilgjengelig for allmenheten. Eierne har plikt til å gi Medietilsynet de opplysningene det trenger for å kunne utføre sine lovpålagte oppgaver. Opplysningsplikten omfatter også opplysninger om samarbeidsavtaler som gir en avtalepart tilsvarende innflytelse over det redaksjonelle produktet som eierskap.

Lov om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram (bildeprogramloven) fastsetter regler om aldersgrenser på film, serier og programmer på kino, tv, videogram og strømmetjenester som tilbys i Norge. Loven gir distributører av filmer og programmer plikt til å sette aldersgrenser.

Lov om film og videogram gir regler om kommunal konsesjon for visning av film i næring og regler om avgift til staten.

Kringkastingsloven regulerer blant annet konsesjonsplikt og reklame i kringkasting. Det kreves konsesjon for kringkastingssendinger i trådløse, bakkebaserte sendenett. Det kreves ikke konsesjon for kabel- og satellittsendinger, men reklameregler med mer gjelder også for slike sendinger. Politisk reklame er ikke tillatt i fjernsyn.

Loven gjelder for kringkastingsvirksomhet som drives i Norge. Enkelte satellittselskaper driver sin virksomhet i et annet land, og norske regler, blant annet om reklame, gjelder da ikke, selv om sendingene er rettet mot Norge.

• medier i Norge
• sosiale medier