lysbueovn

I en lysbueovn blir ladningen (gjelder materialet som skal varme opp, og må ikke forveksles med en elektrisk ladning) direkte utsatt for en lysbue fra en elektrisk strøm som går gjennom ladningen. Lysbueovn skiller seg dermed fra en induksjonsovn der ladningen varmes opp med virvelstrøm.

En elektrisk lysbueovn som brukes til metallproduksjon består av en ildfast, foret beholder. Beholderen er dekket med et tak som kan heves og senkes. Gjennom taket går én eller flere grafittelektroder. Overføring av elektrisk energi til metallet skjer når grafittelektroder senkes ned i ovnen. Det dannes da en elektrisk forbindelse slik at det kan gå en strøm gjennom metallet og mellom elektrodene. En lysbue oppstår når elektrodene justeres til riktig posisjon.

Selve smelteprosessen går svært fort, og drift av en lysbueovn krever derfor tilgang til et elnett med en høy kapasitet.

Den teoretisk nedre grense for å smelte ett tonn skrapjern er 1,09 gigajoule (GJ). For å produsere ett tonn stål med en lysbueovn går det med fra 360 kWh til 600 kWh (1,3–2,2 GJ). Med andre produksjonsmetoder, som ved bruk av masovner, er det beregnet at energiforbruket i gjennomsnitt er rundt 20 GJ per tonn. Lysbueovn er således en svært energieffektiv produksjonsmetode, men forutsetter rikelig tilgang på elektrisk energi og store strømstyrker.

Bruk av lysbueovn til stålproduksjon gir også et lavere klimagassutslipp enn det som er gjennomsnittet med konvensjonelle metoder. For å produsere stål med bruk av ordinære masovner avgis typisk 2,9 tonn CO₂ per tonn produsert stål. Avhengig av av skrapjernets sammensetning kan utslippene med bruk av lysbueovn i beste fall reduseres til 0,6 tonn CO₂ per tonn produsert stål.

• elektrisk industriovn
• elektrisk lysbue
• Birkeland-Eydes metode