krigsgraver

I henhold til første Genèvekonvensjon av 12. august 1949 skal etter en utkjempet kamp den som beholder slagmarken, avsøke kampområdet og samle inn døde, både egne og fiender. De døde skal identifiseres og registreres, og begraves snarest mulig. Det skal sørges for at de får en verdig begravelse, at deres graver blir respektert og alltid kan finnes igjen. Graven skal være merket med den dødes nummer, navn og årsklasse. Begravelsen skal om mulig skje individuelt, med mindre forholdene gjør fellesgraver tvingende nødvendig. Der det er anledning til det, skjer begravelsen på sivil kirkegård med geistlig betjening. Er tallet av falne stort, samles likene på høvelige steder og begraves der. Slik oppstår egne krigskirkegårder.

De norske falne under den tyske invasjonen under andre verdenskrig i 1940 er begravd på de ordinære kirkegårder. En del falne i Nord-Norge, vesentlig fra panserskipene, ble begravd på krigskirkegård i Narvik.

Man regner med at rundt 13 700 sovjetiske krigsfanger og tvangsarbeidere døde i Norge under andre verdenskrig. Tyskerne begravde dem i store fellesgraver uten å identifisere dem. Alle sovjetiske krigsgraver i Oslo-området ble flyttet til en kirkegård i Oslo. I Nordland, Troms og Finnmark ble de sovjetiske krigsgravene flyttet til Tjøtta sovjetiske krigskirkegård i et antall av cirka 9000, i den såkalte «Operasjon asfalt». På Rognan er cirka 2000 jugoslaver gravlagt (se jugoslaviske fanger i Norge), og på Jørstadmoen ligger det 954 døde, de fleste sovjetiske.

De tyske krigsgravene i Norge ble for en stor del samlet på en æreskirkegård på Ekebergskogen i Oslo. Disse gravene ble etter krigen flyttet til Alfaset. Tyske krigsgraver er for øvrig konsentrert i Rognan, Narvik, Trondheim, Bergen og Stavanger. Antall tyske krigsgraver i Norge er om lag 11 500.

• Operasjon asfalt
• Genèvekonvensjonen