kråke

Selv om kråka er grå og svart, kan den i flukt på avstand lett forveksles med den helsvarte og større ravnen. Kråka har imidlertid tverrskåret stjert, mens ravnen har kileformet. Flukten virker langsom og vingeslagene er rolige. I motsetning til ravnen seiler den sjelden.

Hunnen er noe mindre enn hannen. Ungfuglene er litt mattere i fargen enn de voksne fuglene. Inne i munnen hos de unge er nebbet lyserødt det første året, mørkerødt etter cirka ett år, og mørkegrått når de er eldre enn to år. Det er ikke uvanlig at noen kråker har en del hvitt, spesielt på vingefjærene. Det er mer vanlig hos unge enn voksne kråker, og de hvite fjærene er vanligst hos unger som har fått mindre mat i oppveksten og skyldes altså ikke en genetisk defekt.

Kråka er vanligvis årvåken og sky, men i områder med mating kan den komme nær mennesker. Den kan også kjenne igjen personer og kan skille mellom ufarlige og dem den bør passe seg for.

Låten til kråka er litt harde, hese og rullende krra krra krra som varierer både i klangfarge og styrke. Når fuglen sitter i et tre, bukker den for hvert skrik. Den rugende hunnen har ofte en spesiell tiggelyd for at maken skal forsyne henne med mat.

Kråka finnes spredt over hele Europa og i nordlige og sentrale deler av Asia til Øst-Sibir, samt i Midtøsten og Russland til Jenisej i øst og Aralsjøen i sør. Arten er fordelt på fire underarter.

Den norske hekkebestanden har vært relativt stabil i perioden 1996–2013, og Norsk Ornitologisk Forening har beregnet at det hekker mellom 150 000 og 300 000 par i Norge.

Kråka er stand- og trekkfugl. Mange norske kråker overvintrer langs kysten på grunn av næringstilgangen. Andre samles i stort antall ved byer og tettsteder eller trekker til Danmark, Tyskland, Belgia og De britiske øyer og vender tilbake i mars–april. Nordlige bestander kan trekke til Sør-Norge om høsten, og mange finske, svenske og muligens russiske fugler overvintrer i Norge. Trøndelag er et typisk overvintringsområde for nordlige og østlige fugler. Ringmerkingsdata tyder på at ungfugler og flere voksne hunner enn hanner trekker.

Kråka er alteter og spiser det den kommer over: insekter, muslinger, småfisk, frosk, smågnagere, fugler, åtsler, bær og korn. Den sees ofte på søppelplasser, særlig om vinteren. Når de jakter på små virveldyr, skjer det ofte i par eller små grupper: én fugl distraherer mens andre angriper. En vanlig jaktmetode er å tvinge andre fugler, også rovfugler, til å slippe byttet.

De sees ofte i store flokker i fjæra hvor de leter etter mat ved lavvann. Kråker slipper ofte større snegler og skjell fra 10–20 meters høyde ned på berget for å knuse skallene.

Kråker er notoriske reirplyndrere og røver egg og unger også fra andre kråkefugler. Vanlig fremgangsmåte er å sitte avventende på en utkikksplass og speide etter fugler som forlater reiret.

I likhet med mange andre kråkefugler gjemmer kråkene unna matbiter på bakken.

En undersøkelse i Midt-Norge viste at fugler som hadde territorium forlot territoriet og lette etter mat til dels langt utenfor territoriet om vinteren, ofte i selskap med kornkråker og kaier.

Allerede i mars–april bygger paret i fellesskap et kvistreir i tre, busk, fjellvegg eller på klipper og gamle bygninger. Det bygges vanligvis nytt reir hvert år, men gamle reir brukes stundom om igjen. I byggeperioden er reirforsvaret intenst, mens territoriet forsvares bare tilfeldig utenfor hekketida.

Territoriegrensene er relativt stabile fra år til år. Selv om mange voksne forlater territoriet etter hekking, reokkuperes det neste vår. Antall par i kulturmiljøene er normalt sett svært stabilt, som en følge av at kråkene hevder livslangt territorium som er jevnt spredt utover i terrenget. Dette medfører at det er små muligheter for nye par å etablere seg mellom allerede etablerte par.

Første hekking skjer normalt i to–treårsalderen. Inntil da har ungfuglene holdt sammen i flokker som har fartet rundt i påvente av at etablerte par skal falle bort, slik at de kan ta over de tomme territoriene.

Vanlig kullstørrelse er fire eller fem egg. Gjennomsnittlig kullstørrelse i 110 reir i Trondheim var 4,7 egg, mens gjennomsnittet i 255 reir i Sør-Sverige var 4,3 egg.

Rugingen starter oftest etter at det andre eller tredje egget er lagt. Det medfører at ungene klekkes til forskjellig tid; asynkron klekking. Hunnen varmer ungene i to ukers tid før hun begynner å hjelpe hannen med å finne mat. Reirungene mates som regel med oppgulp den første tiden. Etter hvert mates de med større insekter og litt plantemateriale. Eldre unger får gradvis mer «voksenkost». Reirungene vokser jevnt fra klekking til de er rundt tre uker gamle. Det daglige inntaket er rundt 65 gram når ungene veier cirka 100 gram. Dette øker til rundt 140 gram når ungene forlater reiret om lag fem uker gamle.

Ungene holder seg nær reiret de første ukene og blir fortsatt matet av foreldrene i fire–fem uker. Ungene forlater foreldreterritoriet til forskjellige tider; alt fra to måneder til langt ut på vinteren.

Gamle kråkereir benyttes ofte av småfalker, fjellvåk og enkelte ugler, som for eksempel hornugle.

Finske undersøkelser har vist at cirka 60 prosent av ungene overlever første kalenderår, mens årlig overlevelse, uansett alder, er i underkant av 50 prosent. Antall flygedyktige unger per par varierer stort sett mellom 1,2 og 1,6.

Kråka kan bli rundt 20 år gammel. En ringmerket sveitsisk fugl som ble sjekket i felt var 19 år og 2 måneder. En engelsk fugl ble 17 år og 10 måneder.

Kråker kan opptre enkeltvis, i par eller flokker til alle årstider. Par eller single er gjerne fugler som holder til i territoriet hele året. Vinterstid holder ofte ettårs-fugler sammen i flokker på steder hvor det finnes rikelig med mat. Eldre, territorielle fugler holder sammen i mindre flokker. Innenfor slike flokker dannes det et sosialt hierarki hvor kjønn, alder og størrelse er viktige faktorer: hanner dominerer over hunner, voksne over ungfugler, og innenfor aldersklasser er størrelsen avgjørende.

I likhet med kaie, kornkråke og ravn samles kråkene ofte i store flokker for å overnatte i skogholt eller i større trær i parker eller hager. Dette skjer i størst grad utenom hekketida. Sent på sommeren og tidlig om høsten kommer større eller mindre kråkeflokker inn til overnattingsplassen flere timer før solnedgang. Midtvinters skjer innflygingen betydelig senere, i klarvær ofte først i skumringen eller også etter at det har blitt mørkt. Får fuglene være i fred, brukes ofte samme sted år etter år. Når fuglene forlater overnattingsplassen om morgenen, sprer de seg rundt i området på leting etter mat.

På slike overnattingsplasser kan det ofte samles store mengder av forskjellige kråkefugler. I Trondheim er det registrert plasser med opptil ti tusen kråker, flere hundre kornkråker, rundt hundre kaier og av og til ravn. Felles overnatting er trolig lønnsomt av flere grunner. Ved å være flere, vil det alltid være noen som er våkne og kan slå alarm når en fiende nærmer seg. Det er også antatt at slike flokker kan fungere som informasjonssentral om gode næringsplasser. Denne antagelsen ble støttet av et norsk forsøk hvor 34 kråker ble påmontert små radiosendere slik at forskerne minutt for minutt kunne avlese den eksakte posisjonen til hver fugl. Ved å plassere ut porsjoner med uimotståelig kråkemat på forskjellige steder i terrenget og deretter følge fuglene i noen uker, viste det seg at uvitende kråker som overnattet nær de som visste om matstedene ofte fulgte etter de som visste om matkildene.

Kråkefuglene regnes blant verdens mest intelligente fugler. De har relativt stor hjerne og synes å oppfatte og avklare nye situasjoner raskere enn andre fugler, og har også lettere for å etablere seg i nye områder. Kråkefugler løser problemer med trafikken bedre enn fugler som har liten hjerne i forhold til kroppens størrelse. Mens det årlig dør 250 millioner fugler i trafikken verden over, er det få kråkefugler som dør i trafikksituasjoner. Mange fuglearter holder seg i veikanten på leting etter mat og kan derfor lett kollidere med kjøretøy som kommer i stor fart. Danske ornitologer undersøkte over 3500 fugler som hadde dødd i trafikken og fant at hjernens størrelse i forhold til kroppens størrelse har mye å si for om de blir trafikkofre. Arter med relativt liten hjerne, for eksempel duer, blir ofte overkjørt, mens kråkefugler sjelden dør i trafikken. Undersøkelsen viste at selv om kråkefugler ofte leter etter mat nær veibanen, vet de å flytte på seg når det kommer biler. De synes å lære seg trafikkstrømmens hastigheter på ulike steder og vet hvilken fil som har minst trafikk.

I en speiltest med seks kråker publisert i 2020, var det ingen som bestod testen. Det er svært få dyr som har bestått speiltesten, altså at de forstår at de ser på seg selv i et speil. Skjæra var den første fuglearten som bestod testen, og er fortsatt den eneste fuglearten i Norge som har bestått den.

Jakt på kråke er tillatt i hele landet fra 15. juli til 31. mars.

Det er ikke alle som liker kråka, og enkelte kommuner har innført skuddpremie for å holde bestanden nede. I et eksperiment i Trondheimsområdet var konklusjonen at det måtte jaktes 3,6 timer for hver kråke som ble skutt, og etter bare to år var kråkebestanden i området tilbake til samme nivå som før jakta begynte.

Tidligere ble kråke regnet til samme art som svartkråke, og var da kjent som en underart med det vitenskapelige navnet Corvus corone cornix. I grenseområdene hvor de to artene møter hverandre, opptrer ofte krysninger, som kan forplante seg videre, og som mer eller mindre ligner begge. Slike blandingspar har forekommet også i Norge.

• kråkefamilien

• BirdID: Faktaside om kråke