kosmisk geofysikk

Nytteverdien av forskningen innenfor kosmisk geofysikk har først og fremst ligget innenfor radiokommunikasjon og navigasjon. Forskningen har også betydning innenfor miljøsektoren, hvor den bidrar til å gi kunnskap om vårt kosmiske nærmiljø. Et eksempel på dette er oppdagelsen, overvåkningen og studier av atmosfærens ozonlag. Forholdene i ionosfæren og magnetosfæren vil også påvirke tekniske installasjoner på bakken og i rommet. Varsling av store forstyrrelser i rommet (romværvarsling) er derfor blitt viktig. Dette krever kunnskap om de prosesser som påvirker romværet og gode data fra satellitter og bakkeobservatorier.

Romteknologi har også sitt utspring i denne forskningen. De tidlige romfartøyene og satellittene ble utviklet for å gjøre direkte målinger i romplasmaet.

Siden nordlys og fenomener knyttet til dette er sentralt innenfor kosmisk geofysikk, har fagområdet lange og sterke tradisjoner i Norge. Chr. Hansteens magnetiske observasjoner på begynnelsen av 1800-tallet var banebrytende. Kristian Birkeland, med sine teoretiske og eksperimentelle arbeider med nordlys og magnetiske stormer, la grunnlaget for den moderne forskning innenfor fagområdet. Dette ble fulgt opp av forskere som C. Størmer, L. Vegard, O. A. Krogness, Sem Sæland og L. M. Harang. De store fremskritt i denne forskningen er imidlertid kommet etter at man fikk instrumenterte raketter og satellitter som kunne gjøre direkte målinger i rommet.

Norske forskningsmiljøer ved universitetene i Bergen, Oslo og Tromsø, ved Forsvarets Forskningsinstitutt og ved UNIS på Svalbard er i dag sterkt engasjert i kosmisk geofysikk. Det er bygd flere tunge installasjoner i Norge som står sentralt i nasjonal og internasjonal forskning, bl.a. Andøya Rakettskytefelt, Alomar, EISCAT-radaren og EISCAT Svalbard Radar.