knakking

For å slå avslag fra steiner ble det enten brukt runde vannrullede steiner eller gevir. Det var to hovedmetoder for å produsere steinredskaper. Disse kalles flatehogging og flekkeproduksjon.

Ved flatehogging var målet at kjernen i steinråstoffet skulle utgjøre steinredskapet, slik som kniver og økser. Ved flekkeproduksjon var det avslagene som skulle fungere som redskap. Disse avslagene er kjent som flekker.

For å lage et godt steinredskap må råstoffet, det vil si steinen, kunne spalte som ønsket. Det er derfor fordelaktig at steinen har små mineralkorn. Det gjør at trykkbølgen fra slaget ikke blir forstyrret av mineralkornene. Jo mindre mineralkornene er, desto lettere er det å kontrollere avslagene man slår av.

De beste steinsortene er derfor såkalte kryptokrystalinske steinsorter hvor mineralkornene er for små til å bli sett i mikroskop. Dette gjør at slagbølgen blir minimalt forstyrret av kornene. Flint, chert, obsidian, kalsedon og jaspis er eksempler på kryptokrystalinske steinsorter, og av disse forekommer flint i størst kvantum. Det er derfor det steinråstoffet som ble benyttet mest i steinalderen, så sant det var tilgjengelig.

Når en begynner å slå på en stein, må en vite hvordan steinen reagerer på slag og trykkbølger som følger av slag. Når en gjenstand treffer en annen, vil trykkbølgen gå gjennom den slåtte gjenstanden i en såkalt «hertzian cone», det vil si i en kjegleform fra slagstedet og utover. Dette ser en når en glassflate blir truffet av en pistolkule. Selve slagstedet er en sirkel med omtrent lik diameter som kulen, mens utgangsområdet har en diameter som er større enn kulen, hvilket betyr at trykkbølgene gikk ut i en kjegleform i glasset.

Dette gjelder også i knakking. For å kunne jobbe mest mulig effektivt med steinen må man derfor lage såkalte plattformer, som er isolerte punkter hvor man kan kontrollere hvordan trykkbølgen vil gå gjennom steinen. For å kunne slå av et avslag må forholdet mellom plattformen og slagretningen være i en vinkel som er større en 90 grader. Det vil si at det er en bratt kant mellom ryggen på det potensielle avslaget og plattformen.

Ved flatehogging er det som nevnt kjernen som skal utgjøre redskapet, og målet er dermed å slå av avslag slik at man får den ønskede formen.

Ved flekkelaging bruker man en såkalt indirekte teknikk. Her trenger man en meiselformet gevirtakk samt en tung gevirhammer. Meiselet plasseres på plattformen mens den tunge hammeren er selve hammeren. Ved å bruke en indirekte teknikk kan man bedre kontrollere slaget, hvilket er viktig ved flekkeproduksjon da flekker er lange, tynne kniver.

En tredje metode er såkalt flateretusjering. I denne metoden buker man en gevirtakk til å fysisk presse av avslag fra en kjerne. Dette er en teknikk som brukes til å finpusse redskaper da det er begrenset hvor store avslag man får ved press i forhold til slag.

• steinalderen