klimakvoter

Klimakvoter som kjøpes og selges mellom land tilhører den første typen kvoter. Under Kyotoprotokollen var alle industriland pålagt å redusere sine klimagassutslipp til et bestemt nivå. De ble dermed tildelt hver sin kvote for klimagassutslipp. Land som hadde større kvote enn de slapp ut, kunne selge overskuddet. Land med for store utslipp kunne kjøpe kvoter av andre.

Kyotoprotokollen etablerte også det såkalte Clean Development Mechanism (CDM). Gjennom denne ordningen kan prosjekter som reduserer klimagassutslippene i utviklingsland selge kvoter som industriland kan bruke til å innfri sine utslippsforpliktelser.

Da Kyotoprotokollen ble avløst av Parisavtalen, ble anledningen til handel med klimakvoter mellom land videreført. Slik handel reguleres av Parisavtalens artikkel 6, og et mer detaljert regelverk for kvotehandel mellom land ble vedtatt på klimatoppmøtet i Glasgow i 2021.

En annen form for myndighetsstyrt kvotehandel er systemer der ett eller flere land pålegger bedrifter som slipper ut klimagasser å kjøpe kvoter tilsvarende sine utslipp. I slike systemer bestemmer myndighetene hvor mange kvoter som skal deles ut, og dermed hvor store de samlede utslippene av klimagasser skal være. Deretter kan bedrifter kjøpe og selge kvoter seg imellom.

Det eldste og mest kjente systemet av denne typen er EUs kvotesystem (EU ETS), der også Norge deltar. Flere andre land som Kina og Sør-Korea har etablert tilsvarende systemer. Det er også etablert systemer for kvotehandel i flere delstater i USA.

Det er også mulig for privatpersoner og bedrifter uten kvoteplikt å kjøpe frivillige klimakvoter, som et frivillig bidrag til å kompensere for sine klimagassutslipp. Slike kvoter kjøpes vanligvis av selskaper som gjennomfører prosjekter for å redusere klimagassutslipp, for eksempel ved å bygge ut fornybar energi eller plante skog. Frivillig kvotehandel er ikke regulert av et felles sett regler, og det finnes ulike metoder og standarder for å kontrollere at kvotene stammer fra reelle utslippsreduksjoner.

I Norge kunne tidligere slike kvoter kjøpes blant annet gjennom en statlig drevet ordning via Miljødirektoratets nettsider. Fra 2008 til ordningen ble avviklet i 2013 ble det totalt solgt kvoter tilsvarende utslipp av opp mot 100 000 tonn CO₂.

Prinsippet bak kvotehandel er for det første å etablere en grense for hvor store klimagassutslipp som skal tillates, slik for eksempel EU gjør når det fastsettes hvor mange kvoter som skal være tilgjengelig i EU ETS.

For det andre er tanken at handel mellom ulike aktører vil sørge for at utslippskuttene skjer der de er billigst: Bedrifter eller land som har mulighet til å kutte sine utslipp til en lavere kostnad enn kvoteprisen vil velge å gjøre dette for å kunne tjene penger på å selge kvoter, mens de som har store kostnader ved å kutte vil heller velge å kjøpe kvoter fra andre.

I henhold til standard økonomisk teori vil man dermed oppdage den korrekte prisen på utslippsreduksjoner og holde seg innenfor den fastsatte utslippsgrensen til lavest mulig kostnad.

Eksisterende systemer for kvotehandel har imidlertid blitt kritisert for ikke alltid å oppnå reelle utslippsreduksjoner, og at kvotehandel ikke har fungert slik man kunne ha håpet.

Én innvending går på mengde. Det finnes altfor mange kvoter tilgjengelig. Stor tilgang på klimakvoter gjør systemet lite effektivt og gir lave kvotepriser. En annen innvending er at det omsettes fiktive kvoter, det vil si kvoter fra prosjekter som ikke gir reelle eller varige utslippsreduksjoner.

• klimapolitikk
• EUs klimakvotesystem – EU ETS
• Parisavtalen