klima

Havet har vesentlig større evne til å holde på varme enn land. Den daglige temperaturvariasjonen blir derfor mindre i havet enn på på land.

I tillegg påvirker varme og kalde havstrømmer både temperatur og nedbør. For eksempel gir de varme strømmene i Nord-Atlanteren Europa og Skandinavia en gjennomsnittstemperatur som er 5–10 grader høyere enn det som ellers er gjennomsnittet på disse breddegradene.

Kalde havstrømmer, som de langs vestkysten av Amerika og Sør-Afrika, gjør at det regner mindre over deler av Chile og Namibia, steder som er preget av ørkenområder. Det skyldes at lavere sjøtemperatur avgir mindre fordamping enn varme havoverflater.

Havet er den viktigste kilden til fuktighet i atmosfæren, som faller på bakken som regn. Områder som ligger fjernt fra hav har gjerne et tørt klima (ørken), men nedbørmengden avhenger også av vindretningen til enhver tid og hvor mye fuktighet vindene tar med seg.

Temperaturmotsetningene mellom pol og ekvator og mellom hav og land setter opp et sirkulasjonsmønster (vestavindbeltet, passatvinder og monsuner). Dette mønsteret modifiseres av fjellkjeder og innlandsiser, men varierer også med høyden over jordens overflate. Temperaturforskjellene gir opphav til soner med sterk vestavind i høyere lag i atmosfæren (jetstrømmer) samt gode forhold for stormdannelse ved høyere breddegrader (baroklinisk ustabile forhold).

Rocky Mountains og Grønlandsplatået har for eksempel stor betydning for klimaet i det nordvestlige Europa, mens den skandinaviske fjellrekken forsterker forskjellen mellom kystklimaet i vest og det mer innlandspregede klimaet i øst. Nedbørklimaet varierer svært mye over selv korte avstander, og er et resultat av samspillet mellom breddegrad, hav, land og fjell og det sirkulasjonsmønsteret som er satt opp.

A finnes i en sone omkring ekvator (mest på nordsiden). Med økende breddegrad blir det mindre nedbør og en utpreget årlig variasjon med tørketid når vedkommende halvkule har vinter, og kan da kalles savanneklima.

I de subtropiske høytrykksområdene ved vendesirklene finnes store områder med B-klima, dels ren ørken, dels steppe med årstidspreget regn og gressvekst. B-klima finnes også på høyere breddegrader, først og fremst i Asia, der fjellkjeder stenger for transport av fuktighet fra havet.

C-klima omfatter fruktbare og tett befolkede områder på polarsiden av vendesirklene. På lave breddegrader blir det tørketid om sommeren når høytrykksbeltene ligger lengst fra ekvator (middelhavsklima). I monsundominerte strøk blir det tørketid om vinteren, mens det i de sentrale deler av vestavindsbeltene, for eksempel Vest-Europa, faller nedbør til alle årstider.

D-klima har noen av de samme egenskapene og finnes på samme eller noe høyere bredder enn C, men er mer kontinentalt. Også her faller nedbør til alle årstider, bare mindre områder får utpreget sommermaksimum. Kalde vintrer og årvisst snødekke, men relativt varme somrer er typisk.

E-klima deles i tundraklima og glasialklima.

• Utdyping: Köppens klimaklassifikasjon