klassisk arkitektur

De doriske, joniske og korintiske søyleordenene stammer fra antikkens Hellas. Den toskanske søyleorden stammer fra Etruria (dagens Toscana i Italia) og komposittordenen er en romersk variant av den korintiske søyleordenen. Foruten antikke monumenter og ruiner, er kunnskapen om antikkens klassiske arkitektur hovedsakelig basert på verkene til den romerske arkitekten Vitruvius. Hans ti bøker; Om arkitektur, omhandler en rekke emner knyttet til arkitektur fra det romerske kulturområdet år 100 fvt.

Dorisk regnes som den eldste arkitekturstilen, og forbindes tradisjonelt med dorerne. Opprinnelig hadde doriske søyler ingen base, men romerne begynte etter hvert å sette doriske søyler på enten attiske baser eller baser med en enkelt torus. Dette formgrepet ble videreført i renessansen.

Jonisk stil knyttes til jonerne og kjennetegnes særlig av søylekapitélenes karakteristiske volutter. Korintisk stil er slankere, mer dekorativ og kjennetegnes ved kapitélenes akantusblader og cauliculi. Den knyttes tradisjonelt til den greske oldtidsbyen Korint, men dette er omdiskutert.

Etter at romerne koloniserte det greske kulturområdet, tilpasset de de klassiske stilartene og utviklet dem videre.

• Les mer i romersk-dorisk, romersk-jonisk og romersk-korintisk stil

Romerne utviklet dessuten komposittordenen, som tilsvarer den korintiske ordenen, men med fullskala volutter i stedet for cauliculi i kapitélet. I tillegg benyttet romerne seg i større grad av buer og hvelv (se arkivolt).

Klassisk arkitektur kommer sterkest til uttrykk i antikkens tempelarkitektur. Greske templer var som regel frittstående, ofte plassert utenfor bymurene. Romerske templer var derimot gjerne plassert i en urban kontekst.

Gjennom antikken ble ulike tempeltypologier utvilket, som for eksempel peripteraltempler eller dipteraltempler. Et sentralt formgivningsprinsipp i tempelarkitekturen var å bruke søylenes nedre diameter som måleenhet i dimensjoneringen av andre bygningsdeler. Eksempelvis ble både søylenes og entablementenes høyder, samt avstanden mellom hver søyle (interkolumnium), målsatt med søylediameter som måleenhet. Mindre dekorasjonselementer og detaljer ble gjerne målsatt som brøkdeler av søylediameteren. Dette ble utgangspunktet for proporsjonslære innen klassisk arkitektur.

Den klassiske arkitekturen forfalt etter Vestromerrikets fall, og ble ikke gjenopptatt før i renessansen. Foruten renessansearkitekturen regnes også de på følgende stilartene som klassiske, henholdsvis manierisme, barokk og nyklassisisme.

Klassisk arkitektur var den dominerende stilarten i vestlig arkitektur og arkitekturutdanning frem til funksjonalismens inntog på 1920- og 1930-tallet. I nyere tid regnes ofte postmodernismen på 1970- og 1980-tallet som et forsøk på å gjenoppta den klassiske arkitekturtradisjonen. Postmodernismen hadde imidlertid ingen systematisk tilnærming til klassisk proporsjonering og detaljering, og har i ettertiden ofte blitt karakterisert som ironisk eller vulgær klassisisme. Likevel gav postmodernismen grobunn for mer metodiske forsøk på å revitalisere den klassiske arkitekturtradisjonen.

På 1990-tallet ble Notre Dame School of Architecture (Indiana, USA) den første arkitektskolen som gjenetablerte et permanent klassisk arkitekturutdanningstilbud.

• klassisisme
• den greske antikkens kunst og arkitektur

• Rudolf Wittkower (1974). Gothic versus Classic, New York (Brazillier, Library of Congress 73-79607)
• Chr. Norberg-Schulz (1983). Historie og identitet, «Byggekunst» sidene 156–157.
• Vitruv: Om Arkitektur, Oslo 2023 (Gyldendal, Kanon-serien). Oversatt til norsk av Einar Weidemann.