kjemisk rensing (tekstilrensing)

I en full renseribehandling får tøyet en forbehandling hvor blant annet flekker spesialbehandles (detasjering), og også en etterbehandling hvis ikke alle flekker er fjernet eller tøyet ikke er blitt ordentlig rent. Ved rensing av skinn har rensevæsken en annen sammensetning og tilsettes fett.

For å fjerne vannløselige forurensninger som ikke løses i rensevæsken, tilsettes små mengder vann blandet med en renseforsterker, et overflateaktivt middel som øker rensevirkningen.

I forskriftene for vedlikeholdsmerking for tekstiler kreves at det skal opplyses hvilke rensemetoder plagget tåler. Se vedlikeholdsmerking.

Vedlikeholdsmerkingen kalles også «vaskelapp». I Norge er det langt mindre vanlig å rense klær profesjonelt enn i en del andre land. En del plagg som normalt kunne blitt vasket er derfor merket med behov for rensing fordi handelen med klær ofte er tilpasset global handel. Når merkingen angir rensing selv om plagget tåler vask omtales dette som undermerking. Undermerking kan være et bevisst valg fra produsentene for å unngå reklamasjoner.

Miljøbelastningene fra rensing av klær har to sider: Vedlikehold av klær bidrar til å holde klær i bruk og forlenge deres levetid. Dette er en positiv effekt av rensing og annen rengjøring. Samtidig bruker kjemisk rensing miljøfarlige kjemikalier. Profesjonelle aktører har kunnskap og utstyr for å ivareta disse.

Våtrens refererer til profesjonelle rengjøringsmetoder som unngår bruk av kjemiske løsemidler, i motsetning til tradisjonell rens med løsemidler.

• klesvask
• flekkfjerning
• kjemisk rensing av vann
• vedlikeholdsmerking

• Klepp, Ingun Grimstad & Tobiasson, Tone Skårdal (2019). Lettstelt. Rene klær med lite arbeid og miljøbelastning. Oslo: Solum Bokvennen.

• Ingun Grimstad Klepp 2006. Skittentøyets kulturhistorie. Hvorfor kvinner vasker klær. Novus forlag.