jazz i Norge

En mer bevisst holdning til jazz oppstod i begynnelsen av 1930-årene som et resultat av tilgang på genuine amerikanske jazzplater, samt enkelte konserter, som da Louis Armstrong besøkte Oslo i 1933. Det fremste norske jazzorkesteret i denne perioden var Funny Boys (Kalle Engstrøm, Gunnar Sønstevold, Finn Westbye og Svein Øvergaard) som i årene 1934 til 1938 gjennomførte en rekke lengre turneer i Mellom-Europa. De første jazzklubbene dukket opp, og nye, ledende norske jazzmusikere mot slutten av 1930-årene var trompetisten Rowland Greenberg og gitaristen Robert Normann. Sistnevnte var forgrunnsfigur i String Swing, det fremste norske jazzorkesteret i perioden 1938 til 1941.

Andre verdenskrig medførte isolasjon for norsk jazzliv, og dermed en stillstand i utviklingen. Men det ble spilt mye jazz og avholdt mange konserter, selv om de måtte kamufleres som rytmemusikk og bruk av engelske titler og tekster var forbudt. Mot slutten av 1940-årene dukket det opp en rekke nye fremragende utøvere, som for eksempel saksofonistene Bjarne Nerem, Kristian Bergheim og Mikkel Flagstad og trommeslageren Egil Johansen. Disse, og flere andre, fant imidlertid arbeidsforholdene i Norge såvidt vanskelige at de i lange perioder var bosatt i Sverige.

Fra 1950 ble det større bredde i det norske jazzmiljøet. Norsk Jazzforbund, med klubber spredt over hele landet, ble startet 1953. Omkring 1960 fantes det mer enn 30 aktive jazzklubber i Norge. The Big Chief Jazzband i Oslo skapte fra 1952 en bred og ny interesse for de eldre jazzformer. Kontakten mellom jazzmiljøene rundt om i landet ble bedre. Musikere som klarinettisten Tore Faye og trombonisten Andreas Skjold fra Bergen, gitaristene Harry Waagen og John Kongshaug og saksofonisten Asmund Bjørken fra Trøndelag markerte seg kraftig også utenfor sitt eget miljø. Mot slutten av tiåret plasserte flere nye unge musikere seg i det norske toppsjiktet, blant andre trompeteren Atle Hammer, trombonisten Frode Thingnæs, saksofonisten Bjørn Johansen og bassisten Erik Amundsen.

To av Norges største festivaler for jazz så dagens lys i løpet av 60-tallets første halvdel: i 1961 ble jazzfestivalen i Molde etablert, fulgt av Kongsberg i 1964. Begge har med årene markert seg ettertrykkelig også i internasjonal sammenheng. De er blitt fulgt av årlige festivaler som Nattjazzen (under Festspillene i Bergen) fra 1973, Vossa-jazz fra 1974, Døla-jazz (Lillehammer) fra 1978 og etterhvert Varanger-festivalen i Vadsø, Oslo Jazz Festival, Gleng-festivalen i Østfold, Mai-jazz i Stavanger og Sildajazz i Haugesund.

I 1965 kom et tilbakeslag for jazzmiljøet, trolig på grunn av en eksploderende ungdomsinteresse for nye musikkformer som pop og rock. Men det ble fulgt av en vellykket oppbyggingsperiode, i første omgang startet blant jazzmusikerne selv. I 1965 etablerte musikerne Norsk Jazzforum i Oslo, etterfulgt av Bergen Jazzforum, Trondheim Jazzforum og Nord-Norsk Jazzforum, og arrangerte konserter «til inntekt for seg selv». Inntektene ble små, men det viste seg at det var en betydelig interesse for norsk jazzmusikk, og virksomheten ble forsterket og kanalisert gjennom Norsk Jazzforbund, som med nye krefter i ledelsen utviste stor aktivitet.

Fra midten av 1960-årene og utover oppnådde norske jazzmusikere også betydelig internasjonal fremgang. De første var sangeren Karin Krog, saksofonisten Jan Garbarek, gitaristen Terje Rypdal, kontrabassisten Arild Andersen og trommeslageren Jon Christensen. De er blitt fulgt av en lang rekke andre utøvere, ikke minst innen jazzens mer moderne stilretninger.

En annen viktig gruppe, Svein Finnerud Trio, albumdebuterte i 1968. De ble svært innflytelsesrike, også lenge etter tiden de virket i, ikke bare med sin musikk men også med sine eksperimentelle konserter inspirert av performancekunst, blant annet ved Henie Onstad Kunstsenter.

Utover 1970-tallet skulle norsk jazz fortsette å markere seg internasjonalt, først og fremst gjennom innspillinger av blant andre Garbarek, Andresen og Rypdal på det tyske plateselskapet ECM. Garbarek og Christensen, sammen med den svenske bassisten Palle Danielsson, skapte også stor internasjonal oppmerksomhet med album lagd sammen med den amerikanske pianisten Keith Jarrett, også disse utgitt på ECM.

ECM har i det hele tatt med årene vært en særdeles viktig aktør i spredningen av norsk jazz til et internasjonalt publikum. Av andre viktige selskaper som har ivaretatt den norske jazzarven, er idealistiske norske selskaper som Gemini, Hot Club Records, Curling Legs, Nor, Herman og Odin. Sistnevnte ble startet i 1981 av Norsk Jazzforbund, som fra 1960 også utgav tidsskriftet Jazznytt. Jazzland, drevet av Bugge Wesseltoft, og Hubro er eksempler på nyere selskaper.

Sangeren og komponisten Radka Toneff albumdebuterte i 1977 med Winter Poem og ble raskt en toneangivende stemme i det norske jazzlandskapet. Hennes innspilling sammen med pianisten Steve Dobrogosz, Fairytales, er et av de mestselgende norske jazzalbumene noen sinne og en av de store klassikerne innen norsk jazz.

Saksofonisten Frode Gjerstad vokste frem som sentral utøver innen moderne norsk frijazz ved første halvdel av 1980-tallet. Til å begynne med var det gjennom gruppen Detail, som opprinnelig bestod av Gjerstad, multiinstrumentalisten Eivind One Pedersen og den britiske trommeslageren John Stevens. Litt senere ble den sørafrikanske bassisten Johnny Dyani med (senere erstattet av Kent Carter), mens Pedersen forlot gruppen før de spilte inn sitt første album. Gjerstad dannet også det større ensemblet Circulasione Totale Orchestra og har både gjennom dette samt i andre sammensetninger gjort en viktig jobb med å rekruttere og spille med en rekke yngre musikere, som senere har gjort seg gjeldende i andre prosjekter.

I 1981 ble Norsk Jazzarkiv opprettet for å forestå innsamling og registrering av norsk jazzhistorie, samt forskning og bokutgivelser innen dette området.

En viktig årsak til den sterke rekrutteringen i norsk jazz fra 1980-tallet er utvilsomt utviklingen av gode undervisningstilbud. Jazzlinjen ved Trøndelag Musikkonservatorium, nå en del av NTNU, ble etablert i 1979 og utviklet seg raskt til en sentral institusjon. Mange fremtredende utøvere har også bakgrunn fra Universitetet i Oslo, Norges musikkhøgskole og andre.

I 1990-årene etablerte forbundet en konsertformidling under navnet Den Norske Jazzscene. Jazzutøvere organiserte seg i 1980-årene i Foreningen Norske Jazzmusikere, og i 1997 samlet disse organisasjonene seg i et felles Norsk Jazzforum.

Utover 1990-tallet vokste det frem flere nye retninger innen moderne norsk jazz. Musikere som trompetisten Nils Petter Molvær (som blant annet hadde bakgrunn fra gruppen Masqualero), pianisten og keyboardisten Bugge Wesseltoft og gitaristen Eivind Aarset begynte å trekke linjer mellom jazz og nyere elektronisk musikk, en retning som senere har blitt kalt «future jazz». Grupper som Wibutee og Supersilent arbeidet også i noenlunde samme musikalske terreng, om enn sistnevnte i en mer eksperimentell og avantgarde-artet retning. Omtrent samtidig med denne utviklingen vokste det frem nye konsertscener for denne miksen mellom jazz og klubbmusikk, samt andre moderne jazzuttrykk. Blant disse kan nevnes Oslo-klubbene Blå og Jazzid.

Mot slutten av 1990-årene og utover 2000-tallet merket man også en stor tilvekst av yngre musikere som blant annet hentet inspirasjon fra amerikansk post-bop og frijazz fra 1960-tallet, som de i egen musikk kombinerte med moderne energi og komposisjonsteknikker fra blant annet nyere rock, hiphop og europeisk samtidsmusikk. Blant disse musikerne kan nevnes Paal Nilssen-Love, Ingebrigt Håker Flaten og Håvard Wiik, som særlig gjorde seg bemerket i den norsk-svenske kvintetten Atomic, en gruppe som har høstet stor nasjonal og internasjonal anerkjennelse. Sammen i ulike konstellasjoner, så vel som hver for seg, har de også samarbeidet mye med musikere fra utlandet i de påfølgende årene, og kan stå som eksempler på hvordan denne og yngre generasjoner med jazzmusikere har knyttet bånd til likesinnede musikere også internasjonalt.

Fra rundt 2010 og utover har man kunnet merke en stadig mer inkluderende og utvidet forståelse av jazz blant yngre musikere. Grupper som Moskus samt andre artister tilknyttet plateselskaper som Hubro og Motvind, har uærbødig forsert sjangeravgrensinger i sin musikk, eksempelvis i krysninger mellom fri improvisasjon og folketoner, men også rock, postrock, pop, hiphop og samtidsmusikk.

I tidligere tiår har kvinnelige jazzutøvere som har markert seg i Norge, med noen få viktige unntak, primært vært vokalister. Fra rundt år 2000 og utover har man derimot merket en kraftig tilvekst av kvinnelige instrumentalister, som også har gjort seg gjeldende som ledere av egne grupper eller som med-ledere i prosjekter. Fremtredende musikere er treblåseren Mathilde Grooss Viddal, gitaristen Hedvig Mollestad, pianisten og keyboardisten Anja Lauvdal (blant annet i nevnte Moskus), saksofonisten Hanna Paulsberg (blant annet Hanna Paulsberg Concept og Gurls), bassisten og vokalisten Ellen Andrea Wang (Pixel, Gurls) og trommeslageren Veslemøy Narvesen.

• jazz

• Angell, Olav m.fl., red.: Jazz i Norge, 1975, isbn 82-05-08157-3
• Bergh, Johs.: Norwegian jazz discography: 1905–1998, 1999, isbn 82-90727-10-0
• Dickenson, James: The impact of Norwegian folk music on Norwegian jazz, 1945–1995, 2003
• Førland, Tor Egil: Club 7, 1998, isbn 82-530-2023-6
• Hultin, Randi: I jazzens tegn, 1991, isbn 82-03-16831-0
• Mosnes, Terje: Jazz i Molde, 1980, isbn 82-90330-02-2
• Mosnes, Terje: Jazz i Molde, b. 2: Jazzfestivalene 1980–90, 1991, isbn 82-90393-39-3
• Staff, Arne: Hamarjazz i 50 år: kinomusikere og danseorkestre, jazzklubber og storband i Hamar 1920–1970, 1994, isbn 82-993055-1-9
• Stendahl, Bjørn & Johs. Bergh: Jazz, hot & swing; jazz i Norge 1920–1940, 1987, isbn 82-90727-00-3
• Stendahl, Bjørn & Johs. Bergh: Sigarett stomp: jazz i Norge 1940–1950, 1991, isbn 82-90727-04-6
• Stendahl, Bjørn & Johs. Bergh: Cool, kløver & dixi: jazz i Norge 1950–1960, 1997, isbn 82-90727-06-2
• Aasgård, Øyvind: Stort miljø i liten by: Storyville Jazz Club 50 år, 1953–2003, 2003, isbn 82-7955-052-6