iridium

Metallisk iridium er svært korrosjonsbestandig og angripes verken av syrer eller baser. Ved oppvarming til rødglød i luft dannes en tynn film av iridium(IV)oksid på overflaten. Ved oppvarming i oksygenatmosfære over 1000 °C avtar metallet langsomt i vekt fordi det gradvis omdannes til det flyktige trioksidet med kjemisk formel IrO₃.

Ved oppvarming reagerer iridium også med klor og fluor. Med klor dannes, alt etter forsøksbetingelsene, iridium(III)klorid, IrCl₃, eller iridium(IV)klorid, IrCl₄. Med fluor dannes hovedsakelig IrF₆ og noe IrF₅. I sine kjemiske forbindelser opptrer iridium for det meste med oksidasjonstall +III og +IV, men man kjenner forbindelser med formelt oksidasjonstall fra −I til +VI.

Iridium danner salter og sure vandige løsninger med mange forskjellige farger, og det er derfor det har fått dette navnet, som kommer av det greske ordet for regnbue.

Iridium danner, i likhet med de andre platinametallene, et stort antall kompleksforbindelser. Eksempler på slike er dinatriumheksakloroiridiat, Na₂IrCl₆·6H₂O (svart), trinatriumheksakloroiridiat, Na₃IrCl₆·12H₂O (olivengrønt), og dikaliumheksakloroiridiat, K₂IrCl₆ (mørkerødt).

På grunn av sin korrosjonsbestandighet og store hardhet blir iridium brukt som legeringsmetall, for eksempel i platina, for å øke den kjemiske bestandigheten og hardheten. Iridium brukes til mange spesielle formål; i legeringer for injeksjonsnåler, dentallegeringer, gullsmedartikler, kontakter i fly- og bilmotorer, termoelementer, uttrekningsdyser for glassfibre, laboratorieartikler for bruk ved høye temperaturer og katalysatorer. Den radioaktive iridiumisotopen ¹⁹²Ir brukes ved radiografisk kontroll av sveisesømmer og ved kreftbehandling.

Iridium ble identifisert i 1803 av den britiske kjemikeren Smithson Tennant. Han isolerte metallet fra det svarte restproduktet som var igjen etter at naturlig forekommende platinalegering var behandlet med kongevann.

• osmium
• platina
• platinametaller
• grunnstoff
• periodesystemet