hydrofoilbåt

De første eksperimentelle bæreplanbåter ble utprøvd på begynnelsen av 1900-tallet. Under andre verdenskrig prøvde tyskerne å lage en invasjonsflåte av bæreplanbåter. Dette arbeidet resulterte i mange forbedringer som etter krigen ble nyttiggjort i det videre utviklingsarbeidet, særlig i Italia.

Vanligvis har en hydrofoilbåt et hovedbæreplan noe foran tyngdepunktet i båten og et mindre bæreplan akter, der propellen er. Ved at hovedbæreplanet er V-formet og bare delvis neddykket, oppnås naturlig stabilitet. Innfallsvinkelen kan justeres under fart. Det brukes også helt neddykkede bæreplan. Dette gir mindre motstand, men krever automatisk regulering av flaps eller lignende, da den naturlige stabiliteten mangler.

Det er laget opptrekkbare bæreplan for militære formål. For å bedre båtens gang i sjø er det forsøkt et system med følerplan, som følger vannets overflate foran båten og styrer hovedbæreplanets vinkel mot fartsretningen.

Hydrofoilbåtene hadde sin storhetstid fra rundt 1960 og et par tiår framover. I Norge ble første hydrofoilbåt i kommersiell trafikk satt i drift 15. juli 1960 i ruten mellom Stavanger og Bergen. Det var båten Vingtor, som var eiet av Sandnæs Dampskibs-Aktieselskap. Flere slike båter kom i fart langs norskekysten utover på 1960-tallet, mange av dem bygd hos Westermoen Hydrofoil i Mandal. Hydrofoilbåtene var dyre i drift og hadde ofte tekniske problemer og ble fra slutten av 1970-tallet erstattet av hurtiggående katamaraner i passasjertrafikken langs norskekysten.

Mange store hydrofoilbåter har vært i drift på russiske elver. Russiske hydrofoilbåter brukes også i Hellas og i Øst-Europa. Også i Asia har hydrofoilbåter blitt brukt i hurtiggående passasjertransport.

• foilbåt
• skipsfart
• båt