hi-hat – Store norske leksikon

Hi-hat er et slagverksinstrument som består av to cymbaler som er montert mot hverandre i et stativ. Det øverste av cymbalene er festet i en bevegelig stang med et feste man kaller clutch. Stangen beveges opp og ned ved hjelp av en pedal nederst på stativet. Man kan spille på en hi-hat med stikker, visper og køller. Det vanligste er likevel å spille med stikker, noe som gir det karakteristiske og tydelige anslaget. På samme måte som alle cymbaler regnes hi-hat som et idiofonisk instrument.

Faktaboks

Uttale: hˈaihæt
Etymologi: engelsk, egentlig high-hat, ‘høy hatt’

Hi-haten kommer i ulike størrelser, avhengig av hvilken klangfarge man er ute etter. Det vanligste er hi-hater på 14 tommer, som man finner i de fleste standard trommesett.

Hi-hatens lyd manipuleres ved hjelp av pedalen og i hvilken grad man slipper danne opp. Om man spiller på en åpen hi-hat, vil lyden minne om et crash-cymbal med en relativt lang etterklang. Om man spiller på en lukket hi-hat, vil lyden være mer som et cymbal dempes med hånden, med nesten kun anslag og veldig lite etterklang. Klangen av instrumentet er metallisk, i et tydelig lyst frekvensregister, uten å være enerverende spisst i lydbildet.

I musikk

Den lukkede hi-haten har en karakteristisk kort lyd, som kan kjennes igjen i det meste av populærmusikk, og har ofte som rolle å holde musikkens tempo stabilt. I noe moderne musikk har hi-haten fått en sjangertypisk rolle. Et eksempel er i trapmusikk, en undersjanger av hiphop, hvor den ofte har utbrudd av raske noteverdier som en del av det rytmiske forløpet. For øvrig er det ingen kobling mellom trapmusikk og trap-settet, som er det moderne trommesettets forgjenger.

Historikk

For å spare penger i teaterorkesterne på slutten av 1800-tallet ble det ofte kuttet i antall musikere. Dette førte til at trommeslagere måtte finne nye løsninger for å dekke så mange instrumenter som mulig, noe som etter hvert ga oss trap-settet. I dette settet hadde man forgjengeren til hi-haten, som ble kalt low boy. Her monterte man to cymbaler mot hverandre, ganske likt som den moderne hi-haten, men plassert rett over bakkenivå. På grunn av den lave plasseringen kunne man ikke bruke instrumentet på samme måte som i dag rett og slett fordi man ikke kunne nå det med stikkene; det ble brukt mer som de pulsholdende marsjcymbalene. Først på 1930-tallet kom den moderne varianten av hi-haten i sitt høye stativ. Med høyere stativ ble hi-haten lettere å nå, noe som også endret hvordan man spilte på hele trommesettet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Slagverkinstrumenter

Kristoffer Almås