hegelianisme

I snever forstand betyr hegelianisme vanligvis den hegelske «skolen» som dominerte tysk filosofi på 1830-tallet, altså i tiden umiddelbart etter Hegels død. Denne skolen ble raskt splittet i to hovedfløyer, som den tyske teologen David Friedrich Strauß gav navnene høyrehegelianere og venstrehegelianere (samt de kompromissøkende sentrum-hegelianerne). Til tross for navnet, som var en direkte referanse til Den franske revolusjonen, var Strauß' skille ikke primært av politisk, men mer av teologisk karakter. Strauß selv var både venstrehegelianer og en konservativ antidemokrat.

Hegel hadde hevdet at religionen var blitt «opphevet» i hans egen filosofi, men det var uklart hvordan dette nærmere skulle forstås – og dermed, hvor mye av den tradisjonelle kristendommen Hegels system ga rom for. Strauß pekte på to avgjørende spørsmål som delte høyre- og venstrehegelianere. Det første dreide seg om evangelienes historiske sannhet og autentisiteten av Kristi mirakler. Det andre handlet om Kristi doble natur, altså om det guddommelige og menneskelige virkelig var forent i Kristus. Høyrehegelianerne svarte bekreftende på begge spørsmålene mens venstrehegelianerne benektet dem. Denne striden var et resultat av den heftige debatten som Strauß selv hadde skapt med sitt hovedverk Das Leben Jesu kritisch bearbeitet (1835). Her brukte han nettopp en venstrehegeliansk synsvinkel på disse to spørsmålene.

Med enkelte unntak forsvarte høyrehegelianerne den tradisjonelle kristendomsoppfatningen, mens venstrehegelianerne, som Ludwig Feuerbach og Strauß selv, førte en radikal kritikk av kristendommen og sto for en rekke alternative synspunkter, som strakte seg fra panteisme (Feuerbach) til virkelig ateisme (Bruno Bauer, Max Stirner).

På slutten av 1830-tallet skjedde det en ytterligere radikalisering blant enkelte av venstrehegelianerne, ledet av blant andre Feuerbach, Bruno Bauer og Arnold Ruge. Denne splittelsen hadde i større grad en politisk karakter.

Splittelsen mellom de to fløyene, som var delvis sammenfallende, men ikke identisk med splittelsen mellom høyre- og venstrehegelianere, sto mellom henholdsvis gammelhegelianere og unghegelianere. Striden dreide seg om hvorvidt fornuften allerede var blitt virkeliggjort i det eksisterende samfunnet, altså om fremmedgjøringen kunne betraktes som opphevet, noe gammelhegelianerne svarte bekreftende på. Unghegelianerne på sin side mente at dette fortsatt var en uløst oppgave som krevde en gjennomgripende samfunnsomveltning.

Forskjellen mellom gammel- og unghegelianerne førte til en forskjell i holdning overfor det eksisterende samfunnet, både dets kultur, religion og politikk. Gammelhegelianerne var typisk konservative og akkommoderende, mens unghegelianerne var radikale og ofte også revolusjonære. Blant de fremtredende unghegelianerne finner man blant andre Karl Marx, Friedrich Engels, Moses Hess og Max Stirner.

Idéen om at fornuften enda ikke var realisert i verden, førte til et eskatologisk verdenssyn hos unghegelianerne: Realiseringen av friheten ble sett på som noe som lå på den andre siden av et kommende, omveltende historisk brudd. Denne post-eskatologiske tilstanden skulle i unghegelianernes syn ta form av en forening av henholdsvis praktisk og teoretisk menneskelig aktivitet. For å betegne denne foreningen lånte man Aristoteles’ begrep praxis. Begrepet har siden fått stor utbredelse, ikke minst i marxistisk teori, og er nok unghegelianismens mest varige bidrag til den vestlige politiske tenkingens begrepsapparat.

Den opprinnelige hegelske skolen mistet i løpet av 1840-tallet mye av sin innflytelse i Tyskland, og ble etter hvert overskygget av positivistiske og nykantianske retninger. Den satte likevel sitt preg på tyske filosofihistorieskrivere som Johann Eduard Erdmann og Kuno Fischer. Den ble en skyteskive for den danske filosofen Søren Kierkegaards kritikk på 1840-tallet, som dermed satte en stopper for hegelianske tendenser i sitt hjemland Danmark. Kierkegaards språk og metode var preget av hegelianismen, men det var absolutt ikke innholdet.

Nyhegelianisme er en samlebetegnelse for flere senere forsøk på å aktualisere Hegels filosofi. Ofte dreier det seg kun om en aktualisering av bestemte aspekter, og ofte på grunnlag av meget frie fortolkninger. Mot slutten av 1800-tallet var hegelianismen fremtredende i England ved blant andre Thomas Hill Green, Francis Herbert Bradley, Bernard Bosanquet og John McTaggart, og i USA ved Josiah Royce, Brand Blanshard og inntil nylig Nicholas Rescher (1928–2024). I Italia representerte Benedetto Croce og Giovanni Gentile på begynnelsen av 1900-tallet en lignende nyhegeliansk bevegelse.

De nymarxistiske strømningene i Tyskland etter første verdenskrig ga utslag i en fornyet interesse for Hegel fremmet av blant andre Ernst Bloch, Georg Lukács og Frankfurterskolen. I Frankrike inspirerte Alexandre Kojève på 1930-tallet med sine forelesninger over Åndens fenomenologi en hel generasjon av filosofer til å forene Hegels dialektikk med fenomenologi og eksistensfilosofi. Jean-Paul Sartre, Maurice Merleau-Ponty, Louis Althusser og Jacques Derrida er alle tydelig påvirket av Hegel.

• filosofi
• filosofiens historie
• Georg Wilhelm Friedrich Hegel
• nyhegelianisme