havre

Slekten Avena omfatter flere dyrkede arter, der de viktigste er A. sativa (vanlig havre) og A. byzantina (red oats). Som for hvete er vanlig havre en alloheksaploid plante som er oppstått gjennom spontane krysninger mellom nærbeslektede, ville arter med påfølgende kromosomfordobling. Vanlig havre har 21 kromosompar (2n=42), som omfatter sju par fra hver av de diploide genomene (AA, CC og DD) som har bidratt i disse artskrysningene.

Innen slekten Avena finner vi diploide, tetraploide og heksaploide arter. Vanlig havre har sin opprinnelse i Midtøsten, og ble spredt til Nord-Europa i bronsealderen. Trolig har havre forekommet som ugress i åkre av bygg og hvete, og senere blitt dyrket. Havre ble selvstendig dyrket i Europa først for cirka 2500 år siden, og da hos germanske, keltiske og slaviske folk. I Norge er havre omtalt fra vikingtiden.

I flere århundrer var havre en viktig handelsvare i vår verdensdel, ettersom kornslaget var basiskost i en rekke land, deriblant Skottland, Storbritannia, Tyskland og de skandinaviske landene. I dag er Russland og Canada de to største produsentland for havre.

Havre i moderne korndyrking stammer langt tilbake fra ville havreslag, kjent som «red oat», med opprinnelse i Asia. I over to tusen år har havre vært dyrket i forskjellige deler av verden. Til å begynne med ble havre ikke ansett som menneskeføde, men ble benyttet til medisinske formål.

Av ville slektninger av havre er floghavre (A. fatua) mest kjent. Floghavre er et vanskelig ugras i kornåkre på grunn av at den har stor evne til frøspredning. Frøene er svært spiretrege, slik at de kan ligge i jorden i mange år før de spirer. Dette gjør det svært vanskelig å bli kvitt denne type ugress. I Norge har alle dyrkere plikt til å bekjempe floghavre dersom den forekommer på eiendommen.

Havre er en ettårig og selvbestøvende plante. Både sommer- og vinterettårige typer finnes. I Norden er det sommerettårige sorter som dyrkes. Blomsterstanden er en topp (risle) som kjennetegnes ved at småaksene henger i enden av sidegrener som er ordnet i 4–6 kranser over hverandre på hovedstilken. Sidegreinene kan ha ulik lengde, ulik stivhet og er festet til hovedaksene i forskjellig vinkel. Det gjør at rislene kan ha noe forskjellig utseende. Inneragnene kan ha et vridd, knebøyd snerp. Normalt har havre fastsittende agner, og disse blir fjernet gjennom en avskalling ved bruk til mat. Det finnes typer med løse agner som faller av i treskeprosessen, og disse kalles naken havre. Sorter av naken havre blir dyrket og fortrinnsvis brukt til mat. Det finnes sorter av naken havre som kan dyrkes i Norge, men disse er hittil lite brukt her i landet.

Dyrket havre tilhører i Norge utelukkende, og i verden som helhet, hovedsakelig arten Avena sativa. I Norge var havre den mest dyrkede kornarten fram til rundt midten av 1950-årene. Deretter har havredyrkingen gått nokså jevnt tilbake til cirka 1970. Senere økte dyrkingsarealet for havre fram til begynnelsen av 1990-årene, hvoretter arealet igjen har vært synkende. I perioden 2001–2010 er det i Norge dyrket havre på 792 000 dekar. Deretter har det vært lavere produksjon. Den norske produksjonen av havre var i perioden 2001–2010 på 301 000 tonn, og det ble oppnådd avlinger på 344 kilogram/dekar. Senere har produksjonen sunket med nesten en tredel og var i 2013 nede i 214 000 tonn (se tabellen).

Havren er generelt mindre utsatt for soppsykdommer enn hvete og bygg. For eksempel angripes ikke havre av rotdreper, som angriper både hvete og bygg. Havre er derfor nyttig som vekselvekst på areal med ensidig korndyrking. I senere tid har havre vært mye angrepet av sopparter innen slekten Fusarium (feltmuggsopp). Disse artene kan danne mykotoksiner i kornet, og det er fastsatt grenseverdier for disse. Sterke angrep av Fusarium kan også ødelegge spireevnen hos såkorn.

Hel havre har høyt innhold av cellulose fordi agnene utgjør 25–30 prosent av kornet. Havre har også høyere fettinnhold enn andre kornarter, og i norske sorter er fettinnholdet cirka seks prosent. Mye av fettet er flerumettet og har gunstige ernæringsegenskaper både til menneskeføde og fôr. Proteinene har god aminosyresammensetning og en høyere biologisk verdi enn protein av andre kornarter. Avskallet havre (og også naken havre) vil ha høyere innhold av stivelse, fett og protein.

Fettet i havre kan harskne, og dette kan gi alvorlig kvalitetsforringelse ved lagring, spesielt etter prosessering. Havre som brukes til mat blir derfor varmebehandlet for å inaktivere enzymer som deltar i harskningsprosessen. Varmebehandlingen bidrar også til bedre smak.

Havre har et høyere innhold av løselig fiber, særlig betaglukan, sammenlignet med hvete og rug. Høyt inntak av betaglukan fra havre kan gi lavere nivå av kolesterol i blodet. Det er vist at høyt inntak av havre virker forebyggende på hjerte- og karsykdommer. Betaglukan kan også virke regulerende på blodsukkernivået, noe som er positivt for diabetikere og for å forebygge diabetes. I de senere år har bruken av havre til mat hatt en svak økning i Norge.

Havre brukes i vårt land i første rekke til fôr. Bare en liten del av havreavlingen brukes til mat som mel, gryn og kli. Proteinet i havre har ikke bakeegenskaper, men havre kan likevel brukes til baking sammen med hvete.

Årsproduksjon av havre i 1000 tonn i 2003 og 2017

^{Kilde: FAOSTAT.}

• korn