høyadel

I Storbritannia brukes betegnelsen the peerage (peer) om de innenlandske tittelklassene duke (hertug) marquess/marquis (marki), earl (jarl, greve), viscount (visegreve) og baron (friherre), det vil si de klassene der familiens overhode inntil parlamentsreformen i 1990-årene innehadde arvelig sete i Overhuset.

I Det tysk-romerske rike (inntil 1806) ble de slektene som innehadde riksumiddelbare len (det vil si at de sto direkte under keiseren) og dermed hadde møte- og stemmerett i riksdagen, regnet til høyadelen. De kunne ha tittel av hertug, fyrste, markgreve, landgreve, riksgreve eller fyrstegreve (gefürsteter Graf).

I forbindelse med riksoppløsningen under napoleonskrigene ble de fleste av de riksumiddelbare lenene mediatisert (lagt under andre lokale fyrsters overhøyhet), men de beholdt sin status som høyadel inntil adelsprivilegiene ble avskaffet i Tyskland og Østerrike etter første verdenskrig.

I Spania og Ungarn ble henholdsvis grandene og magnatene regnet til høyadelen.

I Skandinavia ble det opprinnelig ikke skilt mellom høyadel og lavadel, men det har vært vanlig å betrakte adelsmenn som satt i riksrådet eller på annen måte hadde en viktig rikspolitisk rolle eller rang som tilhørende høyadelen.

I Sverige begynte man å skille mellom høyadel og lavadel etter at kongene fra annen halvdel av 1500-tallet begynte å dele ut greve- og friherretitler. Sammen med den såkalte ridderklassen utgjorde de fra 1626 de tre høyadelige klassene.

I Danmark-Norge ble det fra 1671 innført en ny kategori høyadel, da kongene begynte å dele ut arvelige greve- og barontitler, men de gamle ubetitlede adelsslektene beholdt også sin status som høyadel.

• adel
• rangadel