gulltransporten

Noen dager etter invasjonen ble det klart for regjeringen og andre innvidde myndighetspersoner at gullet måtte bort fra Lillehammer. De tyske styrkene hadde startet sin fremrykking fra hovedstaden og avanserte nordover på begge sider av Mjøsa. Regjeringen med finansminister Oscar Torp overtok ansvaret for den videre operasjonen, og 15. april ble sekretæren for Arbeiderpartiets stortingsgruppe, Fredrik Haslund, oppnevnt til leder for arbeidet med den videre evakueringen. Bak utnevnelsen lå Haslunds innsats for å hjelpe regjeringens medlemmer med organiseringen av flukten fra Oslo 9. april og i dagene som fulgte.

Reserveoffiseren Bjørn Sunde ble leder for den militære vaktstyrken som fulgte transporten frem til Trøndelagskysten. Haslunds søster, Nini Haslund Gleditsch, og hennes ektemann, ingeniør Kristian Gleditsch, sluttet seg til ekspedisjonen på Åndalsnes og ble sammen med dikteren Nordahl Grieg hans nærmeste medarbeidere på den videre ferden mot Tromsø. Blant de øvrige deltakerne var folkevalgte stortingsrepresentanter, offentlige funksjonærer, offiserer og militære mannskaper, samt flere hundre sivile kvinner og menn.

Fra 20. april og en uke fremover var Åndalsnes blitt utsatt for kontinuerlige tyske flyangrep. Det meste av den sentrale bebyggelsen var snart brannruiner, og utskipingen av det gjenværende gullet måtte skje fra andre havner i regionen. Nyhetene fra kamphandlingene i Gudbrandsdalen, hvor de britiske og norske styrkene ble drevet nordover mot Dombås, var nedslående (se kampene i Sør-Norge). Med hjelp fra Møre infanteriregiment lyktes det Haslund å få rekvirert 24 lastebiler til stasjonen ved Romsdalshorn for omlasting og videre transport.

25. april satte bilene kurs for Molde. Midt i vårbløyta med telehiv langs den smale og svingete grusveien ville det under mer normale forhold vært en krevende kjøretur. Med de pågående krigshandlingene var det et høyst risikabelt foretakende, for pågående flyangrep på strekningen forbi Åndalsnes og langsetter Isfjorden tvang en rekke av bilene til å stanse mens sjåfører og vaktmannskaper søkte dekning for bombenedslag og maskingeværsalver. Flere av kjøretøyene måtte forlates som følge av motorproblemer og mekaniske sammenbrudd, men med 4–5 nye lastebiler, lyktes det i løpet av 6–7 timer å få hele lasten over Langfjorden fra Åfarnes i 6–7 vendinger med to knøttsmå ferjer. Natt til 26. april var kolonnen fremme i Molde hvor gullet ble lagret i kjelleren på konfeksjonsfabrikken «Super B».

Molde hadde vært tilholdssted for kong Haakon, kronprins Olav og regjeringen siden 25. april, og i dagene som fulgte ble byen utsatt for en rekke flyangrep som la det aller meste av bebyggelsen i aske. På morgenen 29. april mottok regjeringen den nedslående nyheten om at britene ville trekke sine styrker ut fra Sør-Norge. Regjeringen og kongehuset ble tilbudt transport til Nord-Norge med krysseren HMS Glasgow, og ved hjelp av to mindre båter skulle alt gullet over på krysseren samme kveld. Den krevende innlastingen foregikk fra et havneområde omgitt av røyk og flammer. Lyset fra den brennende byen gjorde det mulig for de tyske flyene å angripe også etter mørkets frembrudd, og under lastingen ble fartøyet utsatt for flere målrettede bombeangrep. Med kongen, kronprinsen og den norske regjeringen på skipet, så den britiske kapteinen seg tvunget til å avbryte innlastingen. Da HMS Glasgow forlot Molde en time etter midnatt, var henholdsvis 317 store og 439 små kasser samt 39 tønner tatt om bord under oppsyn av samfunnsøkonomen og arbeiderpartipolitikeren Ole Colbjørnsen.

Haslund og hans medarbeidere måtte finne en annen løsning for den gjenværende gullbeholdningen som utgjorde omkring 19 tonn. De klarte å få vel halvparten av gullet (cirka ti tonn) over på rutebåten M/S Driva før skipet samme natt forlot byen med deler av regjeringens administrasjon og ekteparet Gleditsch. «Driva» gikk ut Julsundet og rundet Hustadvika før det om morgenen gikk inn Kornstadfjorden. Utenfor Visnes ble skipet angrepet av et tysk sjøfly og besetningen tvunget til å kjøre fartøyet på land. Som ved et under gikk ingen liv tapt da en bombe falt i sjøen noen titalls meter unna skipet.

I mellomtiden fikk Haslund med hjelp fra lokale frivillige reddet de resterende gullkassene ut fra kjelleren på den brennende konfeksjonsfabrikken. Fire lastebiler gikk i skytteltrafikk mellom Molde og kirkestedet Gjemnes hvor fem fiskeskøyter; «Heimdal», «Bard», «Svanen», «Leif» og «Gudrun» – med skipperne Hans M. Inderhaug, Harald Tungehaug, Engvald Sunde, Emil Skottheim og Alfred Skottheim, ventet for å ta gullasten videre nordover langs kysten. Samme ettermiddag lyktes det også å få trukket «Driva» av grunnen, slik at fartøyet med sin del av gullet og flyktningene fra regjeringens administrasjon nådde frem til kaia hvor de fem fiskebåtene ventet for videre transport av de til sammen 547 gjenværende gullkassene.

Da Haslund fikk vite at også Namsos var oppgitt etter tysk terrorbombing, og at heller ingen allierte krigsskip var observert i farvannet nord for Frøya, syntes det klart at transporten måtte gå mye lengre nordover enn opprinnelig antatt. De fem skøytene gikk nå til Dyrvik på østsiden av Frøya. Med hjelp fra lensmann Hans Ruø og hans sambygdinger ble gullasten tatt om bord i to lokale skøyter («Alfhild II» og «Stølvåg»). De omkring 70 flyktningene ble under ledelse av Einar Gerhardsen overført til et tredje fartøy «Snorre», som var bygget for personfrakt. Skipperne og besetningene på de opprinnelige rekvirerte skøytene fikk med dette returnere til sine hjemsteder, og vaktmannskapene, med unntak av Nordahl Grieg – som gjerne ville fortsette, ble dimittert og avtakket for sin innsats.

Om kvelden 4. mai la de to fartøyene ut fra Dyrvik, og i løpet av natten og de første morgentimene nådde ekspedisjonen Vikna utenfor Rørvik. Nå var nettene blitt så korte at det fikk briste eller bære, og båtene gikk i fullt dagslys til Dønna utenfor Sandnessjøen. Neste dag ankret de fartøyene like nord for Bodø. Her fikk Haslund en nærmere orientering av lokale myndigheter og pressefolk om situasjonen lengre nord, og natt til 8. mai fortsatte ferden over Vestfjorden til Svolvær hvor de fikk om bord en kjentmann som loset ekspedisjonen videre forbi Sortland gjennom Risøysundet. Siste del av den avsluttende etappen gikk på østsiden av Senja forbi Finnsnes og Gibostad frem til de to skøytene nådde Kvaløya utenfor Tromsø hvor de ankret opp om morgenen 9. mai 1940.

Dermed hadde alle de 1503 gullkassene og de 39 tønnene med gullmynter blitt brakt i sikkerhet, med unntak av 300 gullmynter. Under den dramatiske innlastingen på HMS Glasgow i Molde, forsvant en sekk med cirka 1000 gullmynter da en av gulltønnene gikk i stykker. En britisk marinesoldat som deltok i arbeidet, hadde falt for fristelsen til å ta sekken for så å skjule den i et kanontårn på fartøyet. Noen uker senere ble vedkommende pågrepet i Liverpool etter tips om forsøk på videresalg. Politiet i Liverpool klarte også å oppspore drøyt 700 av myntene som snart ble overlevert den norske konsulen i byen.

Foruten den alvorlige militære situasjonen sommeren og høsten 1940, befant Storbritannia seg også i en svært vanskelig finansiell krise. Dette skyldtes knapphet på likvide midler til innkjøp av våpen og andre etterspurte forsyninger fra USA. Den britiske regjeringen, som hadde måttet avhende en stor del av sine egne gullreserver, ga i september 1940 uttrykk for at den norske eksilregjeringen burde bidra til krigsinnsatsen ved å gi britiske myndigheter råderett over både gullbeholdningen og valutareservene til Norges Bank. Selv om britene ikke kunne bemektige seg det norske gullet, som da var trygt deponert på andre siden av Atlanteren, ble det antydet at den norske valutabeholdningen i Storbritannia med et juridisk håndgrep kunne underlegges britisk forvaltning.

Saken kom opp på et møte mellom den britiske finansministeren sir Kingsley Wood og utenriksminister Halvdan Koht i begynnelsen av november. Her ble det britiske kravet avvist. Å gi fra seg råderetten over gullbeholdningen, som i befolkningen ble ansett som nasjonens eiendom, ville skade regjeringens anseelse og svekke mulighetene for en gjeninnsettelse etter krigen. Dernest kunne en slik overdragelse bli en gavepakke til den tyske propagandaen. Britene var ikke tilfreds med denne argumentasjon, men saken kokte bort med inngåelsen av den amerikanske låne- og leieloven i mars 1941, som ga Storbritannia adgang til store kreditter for innkjøp av amerikansk krigsmateriell.

Det aller meste av gullet kom aldri tilbake til Norge fordi det ble vurdert som langt tryggere å ha det i utlandet. I 2004 solgte Norges Bank sin gjenværende beholdning av gullbarrene (33,5 tonn), som etter krigen var blitt tilbakeført til Bank of England. Men historien om gulltransporten lå til grunn for beslutningen om å beholde sju gullbarrer for bankens egne samlinger. I motsetning til gullbarrene kom imidlertid myntene fra gulltransporten tilbake til Bankplassen. Det skjedde ved utgangen av 1987, da nybygget til Norges Bank stod klart. Selv om to tredjedeler av den samlede gullmyntbeholdningen på omkring ti tonn snart ble solgt, valgte Norges Bank å beholde den resterende tredjedelen (cirka 3,5 tonn) med omkring 415 000 gullmynter, hvorav 393 000 norske og norske-svenske unionsmynter av historiske årsaker.

Allerede i desember 1940 kunne norske radiolyttere høre Fredrik Haslund fortelle om den spennende og dramatiske ferden i en serie på fire kåserier som gikk ut fra den norske kringkasteren i Boston. Historien om redningen av gullet ble senere publisert på utefronten i illustrerte artikler i norske aviser og eksiltidsskrifter. Den første monografiske fremstillingen om gulltransporten, «Snow Treasure» av forfatteren Marie McSwigan (1896–1962), var myntet på amerikanske lesere og utkom allerede i 1942 på et forlag i New York. Den første norske monografien kom i 1974 med boken Gulltransporten av Asbjørn Øksendal.

De første tiårene etter krigen ble historien om gulltransporten holdt levende. Egne memoarer fra enkelte av deltakerne samt tallrike bidrag til aviser og ukepresse fra en lang rekke aktører sørget for det. Etter årtusenskiftet fulgte flere bøker om redningen av det norske gullet. Med spillefilmen «Gulltransporten», som ble produsert av strømmetjenesten Viaplay i 2022 – regissert av Hallvard Bræin med kjente norske skuespillere i hovedrollene, fikk yngre generasjoner bedre muligheter til å bli kjent med den spennende historien. Viaplay produserte også en dokumentarserie om gulltransporten i tre episoder samme år.

I Lamøyvågen på Inntian utenfor Frøya står et eldre minnesmerke over mannskapene og de to skøytene (Alfhold II og Stølvåg) som med sin innsats sørget for å redde den gjenværende gullbeholdningen til Tromsø. En ny attraksjon, «Gullvogna», kom på plass ved Trollveggen stasjon på Raumabanen i 2018. Her får publikum presentert historien om gulltransporten i en godsvogn av same type som fraktet gullet fra Lillehammer til Åndalsnes.

• Thore Albert Boye
• Ole Colbjørnsen
• Einar Gerhardsen
• Kristian Gleditsch
• Nini Haslund Gleditsch
• Nordahl Grieg
• Fredrik Haslund
• Øivind Lorentzen
• Nicolai Rygg
• Arnold Christopher Ræstad
• Arne Sunde
• Oscar Torp