gregoriansk sang

Den eldste delen av gregoriansk sang oppsto i regjeringstiden til de frankiske kongene Pipin den lille (751–768) og hans sønn Karl 1 den Store (771–814). For å skaffe politisk og religiøs enhet i riket bestemte Pipin at den romerske pavens gudstjenesteritual og kirkemusikk («romersk sang») skulle innføres. Den tidligere frankiske («gallikanske») liturgien inklusive dens kirkemusikk («gallikansk sang») ble da offisielt avskaffet.

Begrepet «gregoriansk sang» (cantus gregorianus) ble på denne tiden oppfunnet. For å gi et preg av autoritet til sangene fra Roma, påstod karolingiske legender at den berømte paven og kirkelæreren Gregor 1 den store (cirka 540–604) hadde skapt dem. Fra 1100-tallet brukes også begrepet «cantus planus» («den ensartede sangen»), uten fast rytme, som har blitt til det engelske «plainchant». Et annet uttrykk er «cantus choralis» (som har blitt til det tyske «Choral»).

Det er omstridt hvor mye av den gallikanske og romerske sangen som fremdeles er bevart i de karolingiske «gregorianske» melodier. Gallikanske originalkilder har fullstendig forsvunnet. Fem håndskrifter fra Roma overleverer melodiversjoner som skiller seg tydelig fra de gregorianske, men siden håndskriftene er forholdsvis sene (1000–1200-tallet) er det umulig å si i dag om disse melodiversjoner er identiske med den gamle romerske sangen som ble eksportert til frankerne på 700-tallet.

Gregorianikkens karolingiske del omfatter cirka 3500 sanger for messen og tidebønnene. Tekstene kommer fra den latinske Bibelen, ofte fra Salmenes bok (Davidssalmer). Noen sanger i messen hadde individuelle tekster og melodier, passende til hver liturgiske festdag («proprium»-sanger): introitus (her finnes om lag 130 stykker i en gjennomsnittlig middelaldersk sangbok), graduale (cirka 100), alleluia (cirka 100), tractus (cirka 20), offertorium (cirka 100) og communio (cirka 130).

Andre sanger hadde samme tekst i hver messe (ordinarium-sanger): Kyrie, Gloria, Sanctus og Agnus Dei. I karolingertiden ble ordinarium-tekstene sunget i bare noen få melodier. Produksjonen vokste imidlertid, særlig på 1400-tallet. Credo-sangen ble ikke framført overalt før 1014. I tidebønnene ble antifoner, responsorier og i stigende grad også hymner sunget. En gjennomsnittlig høymiddelaldersk bok med tidebønnssanger inneholder cirka 2000 antifoner og 900 responsorier. Tusenvis av hymnetekster og flere hundre melodier er kjent fra middelalderen.

Antifon, introitus, og communio kalles «antifonale sanger». De ble framført av hele koret i forbindelse med en salme. Responsorium, graduale, alleluia og offertorium kalles «responsoriale sanger». Koret synger den første delen. Ett eller flere solistiske «vers» følger. Kor-delen gjentas deretter delvis eller fullstendig. Hymnene skilte seg fra disse sangformer ved at de fulgte et strofisk opplegg. De var også opprinnelig de eneste sangene som ikke hadde bibelske, men poetiske tekster. Ordinarium-sangene hadde frie former.

Liturgiens mange lesninger og salmer ble «messet» (resitert). Dette skjedde med hjelp av faste melodiformler som var tilknyttet kirketoneartene. Salmene ble i høymiddelalderen framført slik at koret delte seg i to grupper som framførte salmeversene vekselvis («antifonal salmodi»).

På 900-tallet starter en ny fase av enstemmig liturgisk sangkomposisjon. Nå oppstår troper (tekstlige og/eller musikalske tilføyelser) til sangene fra det karolingiske repertoaret og sekvenser. Sekvensene til Notker Balbulus (840–912) er berømt. Mens tropene ble sjeldnere skrevet etter 1100, opplevde sekvensene en ny produksjonsbølge på 1100-tallet. Den berømte Olavssekvensen «Lux illuxit» tilhører dette senere stadiet. Allerede på 800-tallet starter utviklingen av liturgiske spill som får et høydepunkt i store liturgiske dramaer (som Daniel-spillet fra 1200-tallet).

Den store veksten av lokale helgenkulter i Europa medførte også stor vekst av komposisjoner. Særlig i tidebønnene ble helgenene feiret med hundrevis av nye sangsykler (ofte bestående av mer enn 30 sanger: antifoner, responsorier og hymner). Disse såkalte «helgenofficiene» het i middelalderen «historiae».

Helgenofficier viser mange nyutviklinger. Antifonene og responsoriene får tekster på antikke versemål (heksameter), eller hymneaktige tekster med rim. Toneomfanget vokser og melodiene blir iblant veldig virtuose. De stilistisk mest avanserte historiae ble skrevet av benediktineren Hermannus Contractus (1013–1054). I Norge er officiet til Olav den hellige (datert cirka 1161–1181) berømt, og også officiet som feirer ankomsten til en dråpe av Kristi blod i Nidaros i 1165 (Fingergullofficiet). Begge to baserer seg på eldre gregorianske melodier som fikk ny tekst.

I tråd med motreformatoriske målsettinger ville det tridentinske konsil (1545–1563) forbedre den katolske liturgien og dens musikk med å gå tilbake til den eldste tradisjonen. Derfor ble det bestemt at alle troper skulle avskaffes. Hundrevis av sekvenser ble redusert til bare fire stykker, og også en del helgenofficier ble avskaffet. Messesangene ble nå underlagt humanistiske estetiske regler, forkortet og forenklet. I perioden 1600–1900 ble denne versjonen framført i skyggen av den flerstemmige musikken.