fyrtårn

Det første monumentale fyrtårnet var trolig Faros ved Alexandria. Dette fyret skal ha blitt opprettet av keiser Alexander den store i 332 fvt. Helt tilbake til antikkens fyr har det helt frem til moderne tid blitt bygget spektakulære fyrtårn som gjenspeilet makt og hadde tung symbolverdi, i tillegg til sin betydning for navigasjon og sjøfart. I tillegg til de mest kjente, Faros og Kolossen på Rhodos fra cirka 280 fvt., kan rundt 40 fyrtårn fra antikken dokumenteres. Det eldste fyrtårnet som fortsatt er i bruk er det såkalte Herkulestårnet ved Ferrol i Nord-Spania. Dette fyret har trolig vært i kontinuerlig drift i nesten 1900 år og står i dag på UNESCOs verdensarvliste.

I middelalderen kom det til flere store fyrtårn, eksempelvis Lanterna i Genova. Tårnet er med sine 76 meter fortatt det femte høyeste i verden. I 1584 startet byggingen av det nye og imponerende Cordouan-fyrtårnet ved innseilingen til Bordeaux. Det hvite marmortårnet ble reist på direkte ordre fra den franske kong Henrik 3. Fyret ble i 1823 det første fyret hvor Fresnels nye linseteknologi ble tatt i bruk. Det er fortsatt i drift, og nå også på UNESCOs verdensarvliste.

I Storbritannia var det spesielt én fyringeniør som satte spor etter seg med imponerende design av fyrtårn på de mest værharde stedene langs kysten. Dette var Robert Stevenson (1772–1830). Det 35 meter høye steintårnet på Bell Rock er blant annet et av hans verk, bygget i 1810. Tre av Roberts’ sønner fortsatte i farens fotspor, og flere steder i verden kan mange av de flotteste fyrene tilskrives Stevensonfamilien.

At det har ligget prestisje i praktfulle fyrbygg, ser man også flere eksempler på i Skandinavia. Eksempelvis er et av tårnene i Kronborg slott laget som et fyrtårn. Slottet, som ble bygget mellom 1574 og 1585, ligger like ved Øresund og fikk i 1772 etablert fyr i et av tårnene for å sikre skipstrafikken i denne viktige leden. I det andre viktige stredet i Danmark, Storebælt, finner man på øya Sprogø også et typisk eksempel på en flott gammel fyrbygning. Sprogø fyr ble bygget i 1809, men i likhet med mange andre gamle fyrtårn ble det overflødig og slukket. Etter slukkingen i 1980 ble imidlertid Sprogø fyr fredet i 1987.

Etter den industrielle revolusjon ble nye materialer og byggeteknikker tilgjengelige – noe som mange av de norske støpejernstårnene er eksempler på. Den svenske fyringeniøren Nils Gustav von Heidenstam (1822–1887) ble blant annet kjent for sine åpne fagverkskonstruksjoner, også kalt skjelettfyr. Det største av denne typen fyrtårn er i dag det 64 meter høye Adziogol fyr utenfor Kherson i Ukraina, bygget i 1911.

Eksemplene over er bare noen av de mange imponerende fyrtårnene som det ble bygget mange av rundt om i verden på 1700- og 1800-tallet. Utover på 1900-tallet ble det gradvis mindre bygging av store fyrtårn. Delvis var dette på grunn av at de viktigste stedene allerede var dekket, men også på grunn av innføring av ny teknologi. Dette var både mindre og langt rimeligere fyrlykter, samt bedre navigasjonsinstrumenter på skipene. I dag kan man godt tenke seg at sikker navigasjon kan opprettholdes ved hjelp av elektroniske hjelpemidler og mindre lysinstallasjoner langs skipsledene. Det siste store fyret som ble bygget i Norge var Anda fyr utenfor Vesterålen i 1932.

Høye kostnader ved drift av de store fyrstasjonene vil nok medføre et press for å legge ned fyrfunksjonen i mange av disse «kystens katedraler», men mange av de mest betydningsfulle anleggene er vernet og ivaretatt som følge av stor kulturhistorisk verdi. Mange av de gamle fyrene fungerer allerede som museum og besøkssenter, mens andre er solgt til private interesser. På grunn av sine spesielle plasseringer ser man også eksempler på at fyrtårn blir benyttet til utplassering av annen type infrastruktur som basestasjoner for radar, AIS og mobiltelefoni.