frigjøringsteologi

Frigjøringsteologien henter inspirasjon fra sentrale bibelske fortellinger. Særlig viktig er historien om frigjøringen av Israels folk fra slaveriet i Egypt (Andre Mosebok) og om profetenes sosiale forkynnelse. På samme måte blir Jesus fremstilt som Frigjøreren. Oppmerksomheten er rettet mot den historiske Jesus som stilte seg på de svakes side mot det politiske og religiøse maktapparatet og som derfor ble fengslet, torturert og henrettet. Ved å understreke sammenhengen mellom bibelhistorie og samtidshistorie hevder frigjøringsteologene at historien er arena for Guds handling. De nekter for at frelse og frigjøring tilhører to ulike sfærer og tar avstand fra tendensen til å begrense kristentroen til et lukket åndelig rom.

Metodisk legger frigjøringsteologene vekt på nærheten til den sosiopolitiske virkeligheten. Den mest kjente av dem, peruvianeren Gustavo Gutiérrez, hevder at teologi er «kritisk refleksjon over praksis». Dette innebærer en kritikk av klassisk teologi, som tar mål av seg til å være universell og tidløs. I motsetning til denne forstår frigjøringsteologien seg som kontekstuell teologi. Innenfor den sosiale konteksten vil den særlig gi forrang til de fattige (opción por los pobres), både når det gjelder deres rett til et mer menneskelig liv, og til aktiv medvirkning i samfunn og kirke. Dette siste har ført til et sterkt engasjement for basismenigheten som en ny og folkelig modell for kirken.

I en første fase ble frigjøringsteologien viktig i Den katolske kirke i Latin-Amerika, og den kom klart til uttrykk på den viktige Medellín-konferansen i 1968, der de katolske biskopene tok til orde for endring av både kirke og samfunn.

Teologer og kirkemedlemmer over hele Latin-Amerika gikk aktivt inn i kampen mot militærdiktaturer og fattigdommen som preget regionen fra 1960-tallet, slik som erkebiskop Helder Câmara, som ledet an i opposisjonen mot militærregimet i Brasil.

Mange frigjøringsteologer ble selv utsatt for forfølgelse. Presten Camilo Torres sluttet seg til ELN-geriljaen i Colombia og ble drept under en trefning i 1966. Erkebiskop i El Salvador Óscar Romero ble 24. mars 1980 skutt og drept for sin tydelige stemme mot militærregimet og ble helgenkåret i 2015. Romero blir av mange sett på som en representant for frigjøringsteologien, selv om han også uttrykte seg kritisk til deler av tenkningen.

Fra midten av 1970-årene har lederskapet i Den katolske kirke blitt mer kritisk til frigjøringsteologi. Det tas avstand fra bruken av marxistisk tankegods – særlig når dette blir brukt til å kritisere kirken. Dessuten hevdes det at frigjøringsteologien er for bestemt av dennesidige spørsmål, altså om livet på Jorden før døden. Mest kjent er saken mot den brasilianske fransiskanermunken Leonardo Boff, som i 1985 ble pålagt ett års taushet av Vatikanet på grunn av hans kontroversielle synspunkter.

De seneste årene er frigjøringsteologiens nærhet til marxistisk samfunnsanalyse nedtonet, og det legges mer vekt på troens relasjon til kultur og miljø, men fortsatt med utgangspunkt i de fattiges tro og erfaringsvirkelighet.

Selv om frigjøringsteologien først oppstod i Latin-Amerika og vanligvis knyttes til dette området, står den i nært slektskap til andre utforminger av det som gjerne går under samlebegrepet tredje verdens teologi, fremfor alt sørafrikansk svart teologi og koreansk Minjung-teologi.

• teologi
• religion i Latin-Amerika
• Sør-Amerikas historie
• den katolske kirke
• kristendommens historie