fraktur – skrift – Store norske leksikon

Fraktur er en gotisk skriftform med overveiende spisse, brutte former, men med noe mer avrundede former enn teksturskriften, som fra første halvdel av 1500-tallet ble den dominerende gotiske trykkskriften.

Faktaboks

Uttale: fraktˈur
Etymologi: av latin ‘bryte’

Frakturskriften er en gotisk skriftform som ble skapt som trykkskrift. (Andre gotiske trykkskrifter er laget etter forbilde av veletablerte håndskriftformer som tekstur, schwabacher, bastarda og rotunda.) Frakturen er mindre ekstrem enn tekstur, men strammere enn schwabacher. Den har enkelte avrundede og mykere strekelementer og skaper et lysere og vennligere tekstbilde. Frakturen representerte en revolusjon innenfor gotisk skrifttradisjon og ble den dominerende gotiske skriftformen så lenge gotisk levde som trykkskrift.

Keiserlige bokstaver

Bak skriften står den tysk-romersk keiser Maximilian 1 av Habsburg (1459–1519). Han ønsket å få laget en trykkskrift av den formelle håndskriften som ble brukt i hans kanselli, en elegant form for bastarda som gikk under navnet Kanzlei. En forløper for frakturen ble benyttet i Maximilians store heltedikt Teuerdank, som ble trykt i 1517 og som beskriver keiserens frierferd til Maria av Burgund. En fullverdig versjon ble skåret i flere størrelser av treskjæreren Hieronimus Andrea og ble første gang benyttet av Maximilians hoffboktrykker Hans Schönsperger i 1520.

Martin Luther

Luthers bibelutgave fra 1534, trykt med fraktur.

Ukjent.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Martin Luther var nok den enkeltpersonen som i størst grad bidro til å spre frakturen og gjøre den til den dominerende gotiske skriftformen i de tysktalende områdene, Skandinavia og Baltikum i de neste hundreårene. Religiøse tekster var den dominerende formen for trykt litteratur blant mange, ikke minst blant bøndene, og Luther og protestantismen bidro i vesentlig grad til å spre frakturen som folkelig skriftform. Luthers første bibel ble trykt med schwabacher, men senere utgaver, samt andre publikasjoner som Luther produserte i store mengder, kom med fraktur.

Fra fraktur til antikva

De skandinaviske landene forlot frakturen til fordel for antikva i løpet av siste halvdel av 1800-tallet, Sverige først og Norge sist. Lengst hang frakturen i blant norske bønder. Bjørnson insisterte lenge på at Synnøve Solbakken skulle trykkes med fraktur, siste gang i 1881, selv etter at andre forfattere var gått over til antikva i sine bøker.

I Tyskland ble frakturen et nasjonalt idiom, særlig under isolasjonen under Weimarrepublikken, og senere under nazismen på 1930-tallet. Men 3. januar 1941 sendte Hitler ut et dekret som erklærte frakturen som «Schwabacher Judenlettern» og gjorde slutt på frakturen som tysk nasjonalskrift.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Carter, Harry: A View of Early Typography up to about 1600. 2002.
Rem, Tore: Bjørnson, bønder og lesning. Om gotiske meningsdannelser. I Edda nr. 3, 2005.

Kommentarer (2)

6. februar 2023 skrev Tor-Ivar Krogsæter

Hei. Det står her at «Frakturskriften er den eneste gotiske skriftformen som ble skapt som trykkskrift.» Men i artikkelen om tekstur står det at «Gutenbergs tekstur i den 42-linjede bibelen ble skåret etter forbilde av håndskrift i bibler og liturgiske bøker fra kirker og klostre i Gutenbergs lokalmiljø.» Disse påstandene ser for meg ut til å være motstridende.

6. februar 2023 svarte Øyvin Rannem

Hei! På Gutenbergs tid var tekstur en 2–3 hundre år gammel og veletablert håndskriftnormal som ble kopiert av Gutenberg. Fraktur, derimot, hadde ikke noe slikt forbilde i håndskrift, iallfall ikke direkte. Det var keiser Maximilian med hjelp fra en anerkjent treskjærer som fikk laget den som trykkskrift med utgangspunkt i en skriftform som var i bruk i keiserens kanselli. Men jeg skal ta en titt på teksten. Hilsen Øyvin

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Skrift

Øyvin Rannem

Førstelektor i skrift og typografi