fiolett

Navnet fiolett kommer fra italiensk violetta, en forminskelsesform av det latinske blomsternavnet viola (Viola odorata; marsfiol). Denne blåfiolette blomsterfargen hadde i antikken ikke et eget navn. Marsfiolen ble omtalt som «svart», men også som «purpur» (porfyreos), som på den tid omfattet et bredt spektrum av fargetoner fra blåfiolett til skarlagen.

Naturlige fiolette fargestoffer er sjeldne. Oldtidens kostbare purpurpigmenter ble produsert i Fønikia på basis av en sjøsnegl. Fargestoffet ultramarin, på basis av lapis lazuli (lasurstein), er rent blått, men i 1814 oppdaget man at dette stoffet oppstår som biprodukt ved fremstilling av soda, og at det ved saltsyrebehandling kunne føres mot blåfiolett.

Teknisk manganfiolett (Nurnberger-fiolett) er et blåfiolett lys- og varmebestandig manganfosfat. Krapplakk (et uttrekk av krapp) gir rene, men ikke særlig lysekte, rødfiolette fargetoner. Med stenkulltjærestoffene og utviklingen av moderne organisk kjemi ble flere fiolette pigmenter stilt til rådighet for malerne og malingsindustrien.

Fiolett står ofte for høytid, alvor og mystikk, og i negativ retning kan den brukes som symbol på mystifiserende svermeri. Johann Wolfgang von Goethe mente at et rødfiolett rom måtte være «uutholdelig», men at små innslag av rødfiolett i klesdrakten kunne ha en forfriskende virkning.

I det protestantiske og katolske kirkeår er fiolett som botsfarge knyttet til advent og faste. I liturgien benyttes mørkere, så vel som lysere (lilla) nyanser av fiolett.

• farge