fenomenologi

Husserls bruk av «fenomenologi» synes snarere å ha opphav hos hans filosofiske læremester, Franz Brentano, som ved minst én anledning brukte ordet om et av sine egne filosofiske prosjekter. Dette prosjektet, som han oftere kalte deskriptiv psykologi, hadde som mål å kartlegge de indre, opplevde fenomenene og strukturene som utgjør den menneskelige bevisstheten. På den måten mente Brentano å både tilby et teoretisk rammeverk for den da nylig oppståtte eksperimentalpsykologien, samt gi et nytt grunnlag for hele den moderne filosofien. Carl Stumpf – en eldre elev av Brentano og veileder og venn av Husserl – brukte «fenomenologi» på en liknende måte i sine psykologiske studier av tonale fenomeners opplevde (kvalitative) egenskaper. Som leder for et anerkjent psykologi-laboratorium i Berlin, hvor blant annet gestaltpsykologene Kurt Koffka, Wolfgang Köhler og Max Wertheimer fikk sin opplæring, var Stumpf viktig for utbredelsen av ordet «fenomenologi» innenfor psykologien.

I sitt første fenomenologiske verk, Logiske Undersøkelser (1900–1901), definerte Husserl fenomenologi som deskriptiv psykologi. Gjennom hele karrieren argumenterte han, i likhet med Brentano og Stumpf, for at det ved siden av den vordende psykofysiske og fysiologiske psykologien, trengtes en fenomenologisk psykologi som tematiserte det psykiske i kraft av sine subjektive egenskaper. Husserls fenomenologi inspirerte flere skikkelser innenfor psykologiske vitenskaper, blant andre gestaltpsykologene, samt psykiaterne Karl Jaspers og Eugène Minkowski.

For Husserl var det viktig å skille mellom fenomenologi som et psykologisk prosjekt og den filosofiske eller transcendentale fenomenologien, som stod mest sentralt i hans egne arbeider. Førstnevntes oppgave er å beskrive kvalitative/subjektive strukturer ved bevisstheten for å bidra til en vitenskapelig forståelse av bevisstheten som et psykologisk fenomen. Sistnevnte studerer bevisstheten med mål om å kartlegge forutsetningene for erfaring, mening, kunnskap og vitenskap overhodet.

Husserls filosofiske fenomenologi sirklet i all hovedsak rundt spørsmål knyttet til forskjellige vitenskapelige grunnlagsproblemer. Hans etterfølgere videreutviklet prosjektet innenfor en rekke andre områder. For eksempel utforsket Alfred Schütz de transcendentale forutsetningene for intersubjektivitet og det sosiale liv, mens Edith Stein gjorde fenomenologiske studier av følelser.

Martin Heidegger, Husserls student, utviklet fenomenologien i en mer ontologisk og eksistensialistisk retning. I hans hovedverk, Væren og Tid (1927), forsøker han å frigjøre fenomenologien fra det som for han fremsto som en i overkant subjektivistisk og erkjennelsesteoretisk språkdrakt.

Heidegger gjør dette ved å tolke fenomenologiens metode som en undersøkelse av værens mening – det vil si en undersøkelse av strukturene som ligger til grunn for måtene ting er på, og for at de kan bety noe for oss. Dette sammenfaller med et skifte i tematikk, fra vitenskapens mulighetsbetingelser til menneskelig eksistens og mulighetene for å leve et autentisk liv.

Heidegger vendte seg senere bort fra fenomenologien som filosofisk metode, men hans eksistensialistiske vending hadde stor innflytelse på mottagelsen av fenomenologi blant nye generasjoner av filosofer i Tyskland (for eksempel Hannah Arendt, Hans-Georg Gadamer, Hans Jonas og Herbert Marcuse) så vel som i Frankrike.

Fra 1940-tallet var de ledende fenomenologiske tenkerne hovedsakelig å finne i Frankrike, hvor Heideggers eksistensfenomenologi ble videreutviklet og popularisert, ofte i lys av problemstillinger knyttet til situasjoner under andre verdenskrig og i etterkrigstiden. I sin egen samtid var Sartre den klart mest innflytelsesrike av disse. I sitt hovedverk, Væren og intet (1943), undersøker han betingelsene for og omfanget av menneskelig frihet ved hjelp av fenomenologiske analyser av konkrete hverdagssituasjoner. Simone de Beauvoir skrev blant annet om frihet, etikk og kjønn. Hennes eksistensfenomenologiske tilnærming til kvinners situasjon i Det annet kjønn (1949) regnes som et av de viktigste verkene for moderne feminisme.

Også Maurice Merleau-Ponty anses for å tilhøre den franske eksistensialistiske fenomenologien, selv om de fleste av hans arbeider er mer orientert mot temaer som persepsjon, intersubjektivitet og forholdet mellom kropp og sinn. Han er mest kjent for sin tenkning om persepsjon og ideen om bevisstheten som en kroppslig struktur, og for å sette fenomenologiske perspektiver i dialog med vitenskaper som psykologi og nevrofysiologi.

Fra midten av 1900-tallet har fenomenologien utviklet seg til en mer mangeartet tankeretning, med forgreninger til en rekke ulike fagområder utover filosofi og psykologi. Fenomenologiske tilnærminger har over samme tidsperiode også fått et stadig større fotfeste i engelskspråklig filosofi, blant annet gjennom Hubert Dreyfus’ innflytelsesrike kritikk av kunstig intelligens på 1960- og 1970-tallet, og Iris Marion Youngs analyser av undertrykt kvinnelig kroppslighet på 1980-tallet.

Fra 1990-tallet og utover 2000-tallet har fenomenologisk filosofi opplevd en renessanse, mye takket være oppdagelsen av dens relevans for kognitiv vitenskap, spesielt innenfor kroppslig sinn-teori. Fenomenologiske perspektiver benyttes i dag også i filosofisk tenkning om klima- og miljøspørsmål innenfor øko-fenomenologien.

Husserl selv beskrev den fenomenologiske reduksjonen på forskjellige måter gjennom sin karriere, og det finnes i dag ulike tolkninger av nøyaktig hva den består i. En utbredt måte å se det på, er at den består av to steg. Det første steget, ofte omtalt som epoché-en, dreier seg om å sette den naturlige innstillingen i parentes, i den forstand at man ikke lenger naivt tar den erfarte verden for gitt. Slik åpner man for neste steg, som går ut på å fokusere på verden slik den gir seg til kjenne som ren erfaring, altså uten tanke på at tingene vi erfarer eksisterer på noen annen måte enn som erfart. På denne måten kommer man i posisjon til å stille grunnleggende spørsmål om tingene vi vanligvis tar for gitt i vår omgang med verden.

På bakgrunn av dette skiftet i innstilling, kan man så reflektere over hvilke aspekter av en erfaring av et gitt objekt som er nødvendige og tilstrekkelige for å gjøre den til nettopp denne type erfaring. Videre kan man gå fra å anskueliggjøre og utforske objekter som ren erfaring, til å undersøke hvordan det erfarende subjektet medvirker i å forme erfaringens struktur (for eksempel gjennom vaner, handling, forventninger, organisering av tid og så videre). Dette steget, som gjør det mulig å studere sin egen delaktighet i frembringelsen av erfarte objekters mening og gyldighet, kalles den transcendentale reduksjonen.

Ikke alle Husserls etterfølgere videreførte den fenomenologiske metoden han utviklet. Det er for eksempel vanlig å tenke at både Heidegger og Merleau-Ponty utarbeidet egne metoder i sine fenomenologiske prosjekter. Det er uenighet om nøyaktig hvor store forskjellene er, men tanken er at både Heidegger og Merleau-Ponty avviste at fenomenologisk refleksjon kan gi oss direkte, forutsetningsløs tilgang til «ren» subjektivitet eller tings essenser. Fenomenologi må dermed forstås som en fortolkende (hermeneutisk) heller enn rent beskrivende aktivitet.

De fleste forekomster av fenomenologiske metoder utenfor filosofien hevder å ha en tilknytning til Husserls filosofi. Dette innebærer ikke at de bruker nøyaktige kopier av Husserls eller hans etterfølgeres metoder. Det dreier seg snarere om å hente inspirasjon fra disse metodene, og tilpasse dem behovene for ens spesifikke fagfelt.

Å bruke en fenomenologisk metode handler i slike tilfeller som regel om å rette oppmerksomheten mot hvordan personer opplever, forstår og interagerer med sine omgivelser fra sitt eget perspektiv.

For eksempel kan man innen helsefag utforme både utførelsen og analysen av intervjuer med henblikk på å få innsikt i hvordan en bestemt pasientgruppe opplever møtet med helsesektoren, eller hvordan det føles å leve med en bestemt skade eller lidelse. Nøyaktig hva en slik fremgangsmåte innebærer, varierer mellom ulike varianter av fenomenologiske tilnærminger. Jonathan Smith, Max van Manen og Amedo Giorgi er sentrale skikkelser i tre av de mest utbredte variantene av fenomenologiske metoder i helsefaglig forskning.

I enkelte disipliner kan man også utføre fenomenologiske analyser av bestemte fenomener. Dette innebærer å beskrive fenomenet slik det primært oppleves, i motsetning til å forsøke å fange det med nøytrale, objektive eller formalistiske begreper eller reduktive forklaringer. I musikkvitenskap vil for eksempel en fenomenologisk analyse av et musikkstykke innebære å beskrive hvordan musikken høres ut og hvilke følelser den vekker hos lytteren, i kontrast til for eksempel hvilke navngitte toner den består av.