epos

Et kjennetegn ved eposet er at det søker å gjengi virkeligheten i hele dens bredde og fylde, noe som har gjort at det på ulike tidspunkter i den historiske utviklingen har vært velegnet til å beskrive sosiale og mellommenneskelige forhold.

Eposet skiller seg fra dramaet, hvor handlingen fremstilles gjennom en dialog mellom to eller flere personer. Det skiller seg også fra lyrikken, som gjerne beskriver en subjektiv opplevelse eller tilstand.

Avgrensningen av eposet i forhold til romanen må ta utgangspunkt i at eposet nå er en stivnet, ikke-produktiv sjanger som hører fortiden til, mens romanen er en romslig og stadig foranderlig sjanger. Eposet kan tradisjonelt sies å være nasjonalt og heroisk, mens romanen i en viss forstand kan ses på som mer individuell og borgerlig. Historisk sett er skillet opplagt: Eposet er den gamle storformen for fortellende diktning og tar for seg myte- og sagnstoff av forskjellig slag, ofte fra en heroisk fortid.

Det skjelnes mellom flere typer epos:

• det heroiske epos (heltediktet)
• det mytologiske epos (om guders liv og bedrifter)
• det idylliske epos
• det komiske eller parodiske epos

Til den episke litteraturens mindre former hører:

• fabelen
• dyreeposet
• balladen
• idyllen
• legenden

Man skjelner gjerne mellom folkeeposet, som antas å ha oppstått kollektivt hos et folk for å bevare minnet om en mytisk fortid, og kunsteposet, som kan tilbakeføres til en bestemt forfatter. Skillet er nokså tvilsomt, og man forutsetter nå oftest at også folkeeposet skyldes en enkelt kunstner som har samlet og bearbeidet materiale fra en muntlig tradisjon.

Helteeposet står svært sentralt innenfor epos-tradisjonen. I sin mest gjennomførte form avspeiler helteeposet hele menneskelivet og verdensbildet på en bestemt tid. Berømte eksempler er grekernes Iliaden og Odysseen. Vergils Æneiden og andre romerske etterligninger av Homers dikt er snevrere og mer tendensiøse.

Også i middelalderens Vest-Europa finner man spor av en fortellende folkediktning, selv om det ikke utviklet seg noe samlet folkeepos. Eksempler på dette er de keltiske eventyrberetninger om kong Arthur og ridderne av det runde bord, de russiske byliner om kong Vladimir den hellige og hans stormenn samt finnenes Kalevala.

Germansk heltediktning tok form i det angelsaksiske kvadet om Beowulf og i de norrøne Edda -kvadene, hvor man blant annet finner en tidlig versjon av det heltesagnet som har fått en senere utforming i det tyske Nibelungenlied. I de franske heltesangene, chansons de geste, behandles heltekretsen omkring Karl den store (blant annet Rolandskvadet). På grensen til den moderne tids kunstepos står de tyske middelalderdiktene, knyttet til forfatternavn som Hartmann von Aue, Gottfried von Strassburg og Wolfram von Eschenbach.

Renessansen rendyrket det heroiske riddereposet med blant annet Ludovico Ariostos Orlando furioso, Torquato Tassos Gerusalemme liberata og Luís Vaz de Camões' Os Lusíadas. Denne epostypen ble etterlignet av Christoph Martin Wieland i Oberon og ble i en viss grad forbildet for 1800-tallets versroman, blant annet hos George Gordon Byron (Childe Harold's Pilgrimage, Don Juan), Aleksandr Pusjkin (Eugen Onegin), Frederik Paludan-Müller (Adam Homo) med flere.

Den franske klassisismens historiske epos (blant annet Voltaires Henriade) er korrekte, men døde og kjedelige etterligninger av Vergil.

Det komiske eposet er en parodi på heltediktet, som i Ludvig Holbergs Peder Paars, hos Nicolas Boileau-Despréaux, Alexander Pope og andre. Religiøst-didaktiske formål tjener verker som Dante Alighieris Divina commedia, John Miltons Paradise Lost og Friedrich Gottlieb Klopstocks Messias. Av romantikkens diktere skrev blant annet Adam Gottlob Oehlenschläger og Esaias Tegnér episke dikt om historiske og nasjonale emner.

• epikk
• lyrikk
• drama