engelsk horn

Hva navnet engelsk horn, cor anglais, kommer av er usikkert. Av noen blir det tilskrevet det faktum at instrumentet på 1600- og 1700-tallet hadde en svak bøyd kropp for å gjøre det lettere å nå alle fingerhullene. På engelsk blir da anglais en variasjon av angle, vinkel. Men dette er lite trolig. Da hadde nok betegnelsen cor angle blitt brukt før cor anglais. Andre teorier går på at det ble mye brukt i England og derfor ble kalt engelsk horn. Det er også hevdet at betegnelsen horn kommer av at instrumentet (i gamle modeller) var bøyd nesten som en halvsirkel, som også et horn da var.

I våre dager gjør klaffesystemet at instrumentet igjen er rett, men det spilles med et munnstykkerør som er svakt bøyd. Engelsk horn fingres som en obo og spilles gjerne av andreoboisten i et symfoniorkester.

Som andre instrumenter er de ulike obo-instrumentene inndelt i en familie med sopran, alt, tenor og bass/baryton. Sopranen er vanlig obo mens alten er den sjeldne obo d'amore, stemt en liten ters lavere. Engelske horn, som også har en forløper i oboe d'caccia («jakt-obo»), er tenorstemmen.

Bass- eller baryton-obo, som klinger en oktav lavere enn notert, er bass-stemmen, men svært lite brukt i våre dager. Bass-stemmen ble senere overtatt av heckelfonen, lansert i Tyskland i 1904, et instrument som også er så godt som borte, selv om det i sin tid ble brukt av blant andre Richard Strauss. Av obofamiliens instrumenter er det altså bare vanlig obo og engelsk horn som har overlevd til våre dager.

Av berømte steder i orkesterlitteraturen for engelsk horn er den rolige satsen i Antonín Dvořáks symfoni Fra den nye verden blant de mest kjente. Jean Sibelius bruker engelsk horn i Tuonelas svane, Hector Berlioz i Romersk karneval og Fantastisk symfoni, Gioachino Rossini i Wilhelm Tell-ouverturen og Richard Wagner i Tristan og Isolde.

• symfoniorkester
• treblåseinstrument
• blåseinstrumenter