eng

Noen av de viktigste engvekstene i Norge er: rødkløver, timotei, engsvingel, hundegress, rødsvingel, engrapp, raigress og bladfaks. I andre land spiller lusern en stor rolle. Kravene til engvekster retter seg etter vekstforhold, dyrkings-og høstemetoder, blant annet hvor mange gangers slått som ønskes per år, hvor mange år engen skal ligge før ompløying, og om engen også skal brukes til beite.

Timotei og rødkløver er overlegne ved høsting til høy med en forholdsvis sen slått samt hå til slått eller beite. Hundegress og engsvingel passer ikke til slik bruk, men er utmerket ved mer enn to høstinger. Flerårig («engelsk») raigress kan i landets beste strøk konkurrere med hundegress og engsvingel ved flere høstinger. Ettårig («italiensk» og «westerwoldsk») raigress brukes som dekkvekst ved gjenlegg til eng, dessuten til grønnfôr og beite. Engrapp og rødsvingel med flere er mer typiske beitevekster. De er aktuelle engvekster nordpå og til fjells fordi de er hardføre.

Forandringer ved dyrking, høsting og konservering har ført til at det nå brukes et større antall gressarter i blandinger til forskjellige produksjoner (høy, surfôr, beite).

Den klassiske konserveringsmetode for engavlingen er tørking til høy. Slåtten skal da foregå når gresset begynner å blomstre. Gjenveksten, håen, beites eller slås til konservering som surfôr (ensilering). Nå blir hovedmengden av engavlingen ensilert. Resten tørkes til høy eller benyttes til beite.

I det gamle jordbruket var all eng naturlig, og det meste av fôret ble høstet utenfor den dyrkede jorden. Regelmessig skifte mellom åker og eng på den dyrkede jorden ble mulig først etter at man hadde lært å avle frø av høvelige engvekster og hadde fått ploger til å pløye opp engen med, så den kunne gjøres om til åker. Den nye driftsmåten kom til Norge på slutten av 1700-tallet.

• fôr
• kulturplanter
• jordbruk i Norge