elektronisk musikk

Etter andre verdenskrig ville mange komponister skape musikk som brøt med fortidens tenkemåter. For noen ble løsningen elektronisk musikk, laget med teknisk utstyr som fantes ved radiostasjonene.

I Köln bygget komponisten Herbert Eimert og fysikeren Werner Meyer-Eppler opp et studio for elektronisk musikk som senere knyttet til seg komponister som Karlheinz Stockhausen. Det elektroniske utstyret gjorde det mulig å arbeide svært nøyaktig med tonehøyder, klangfarger og varigheter. Dette gjorde den elektroniske musikken forskjellig fra den konkrete musikken der musikken ble hentet frem fra lyder som allerede eksisterte. Det prinsipielle skillet mellom konkret og elektronisk musikk ble imidlertid raskt uinteressant, og komponistene satte fritt sammen teknologibasert musikk slik de ønsket.

Produksjon av elektronisk musikk krevde til å begynne med store tekniske ressurser, og det ble etablert studioer for elektronisk musikk i en rekke land. I Tyskland, Italia, Polen og Sverige ble studioene opprettet i tilknytning til kringkastingsstasjonene, og i USA ble studioene oftest knyttet til universitetssektoren. Fra midten av 1960-årene ble teknologien fra de eldre «klassiske» elektrofonistudioene gradvis erstattet av den såkalte synthesizer-teknikken som gjorde elektrofoniteknologien kommersielt tilgjengelig. Utviklingen innen digital lyd og datateknologi har forsterket denne prosessen ytterligere, slik at syntetisk og innspilt (samplet) er praktisk tilgjengelig som komposisjonsverktøy.

• musikk
• elektroakustisk musikk
• EDM

• Demers, J. (2010) Listening through the Noise: The Aesthetics of Experimental Electronic Music. New York: Oxford University Press.
• Iverson, J. (2018) Electronic Inspirations. Technologies of the Cold War Musical Avant-Garde. New York: Oxford University Press.